Mellom 17. mai og pinse
Sist mandag feiret vi 17. mai – nasjonaldagen. Kommende søndag er det 1. pinsedag. Begge dager har et skjær av optimisme over seg ved at det er vår og vi ser fram til sommer og varme.
Nasjonaldagen har selvsagt ikke vært normal, verken i fjor eller i år, på grunn av smittesituasjonen. Samtidig har koronaen vært med på å tydeliggjøre samholdet vi som nasjon bør ha for at vi skal kunne leve så normalt som mulig. For min egen del har dette blitt ekstra tydeliggjort ved at jeg har hørt podkasten «Hele historien» om 22. juli. Jeg tilhører den generasjon som bare har hørt om «krigen» gjennom mine foreldre, og selvsagt gjennom bøker og filmer, som det er blitt mange av. Frigjøringen i 1945 har ofte blitt det viktigste ved feiringen av 17. mai. For meg har 22. juli blitt en viktigere fortelling om hva som skjer når vi som nasjon blir truet. De dypt tragiske hendelsene vi opplevde for 10 år siden rystet hele nasjonen. Jeg håper vi aldri få oppleve lignende ting. Men det krever at vi har et politisk system bygd på tillit, kjærlighet og solidaritet, noe vi også fikk demonstrert i tiden etter tragedien for 10 år siden. En av de overlevende på Utøya uttalte «Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen». Våre politiske ledere greide på en god måte å formidle noe av denne holdningen.
Vi fikk også demonstrert hva religion og kirke betydde for mange midt i tragedien. Rosehavet utenfor Oslo domkirke og åpne kirker over hele landet der folk kom for å få trøst i en vanskelig tid vitnet om dette. Der er budskapet om kjærlighet det sentrale. Guds nærvær i menneskenes liv er budskapet i pinsen. Gud som har skapt oss, Jesus som har frelst oss, men først og fremst Den hellige Ånd som kommer til oss med kjærlighet og trøst er det som er markeringen på 1. pinsedag. Jesus kaller ham for «en annen talsmann» og «sannhetens Ånd». Det kan vi lese om hos evangelisten Johannes, kap. 14.
Jeg ønsker alle en god pinsefeiring.
Gunnar Tveit Sandvin