Av: Nils-Ole Dalvik
På slutten av 1920-tallet var presten Peder Slyngstad flere ganger årlig og holdt gudstjeneste i indre Kåfjord. Disse ble holdt i skolehuset på Skattvoll eller i et leid skolerom på Bakkemo, senere på Trollvik internat da denne var reist. Søkningen til gudstjenestene var så stor at Slyngstad i samråd med menigheten begynte å se på muligheter for å få bygget et eget forsamlingshus.
Bygd av gruvebrakkematerialer
Gruvedrifta i Ankerlia ble nedlagt i 1919, og flere bygg ble stående igjen. Leif og Rolf Bjørn i Birtavarre Handelshus var utnevnt som oppsynsmenn av andelshaveren direktør Capjon. De skrev til ham med forespørsel om å få kjøpt rimelige materialer til å bygge kirkehus. Dir. Capjon skrev følgende svar til Rolf og Leif Bjørn; ”dersom menigheten i Birtavarre skal få et noenlunde stort menighetshus så må den få en av de største brakkene til disposisjon. Derfor har jeg bestemt meg til å forære Birtavarre menighet en av brakkene oppe i Ankerlia, det vil si den som kalles Nedre Vinkelbrakke…”
Bygget var i 5” tømmer, det ble revet ned og transportert nedover til tomta som predikant Peder Pedersen Lilleberg stilte gratis til disposisjon. Kapellet ble nå reist for det meste på dugnad med bygningssnekker Nils H. Nilsen fra Kåfjorddalen som arbeidsleder. Det ble reist en korskirke med sakristi i østfløyen og hovedinngang i vestfløyen. I nord ble det bygd et klokketårn. Den 25. juli 1937 ble kapellet innviet til kirkelig bruk av biskop Eivind Berggrav, domprost Krohn Hansen og prost Slyngstad. Menigheten hadde nå fått et etterlengtet hus som kunne brukes til søndagsforsamlinger, gudstjenester og andre kirkelige handlinger. I 1940 fikk bygda også egen kirkegård i tilknytning til kapellet.
Kirkeklokka gitt av ”Vaarblomsten”
”Vaarblomsten” var navnet på en pikeforening i Birtavarre/Langnes-området. De samlet inn midler slik at det kunne kjøpes inn kirkeklokke. På kirkeklokken står det å lese; ”KALD PAA GAMMEL OG PAA UNG”, samt ”GITT AV VAARBLOMSTEN 1939”. Da tyskerne okkuperte huset ble klokka tatt ned og gjemt vekk. Da bedehuset ble gjenoppbygd fikk klokka sin plass i klokketårnet hvor den siden har gjort tjeneste.
Okkupert og rasert under krigen - gjenoppbygd etter krigen
Høsten -40 ble Skibotn bedehus okkupert av tyskerne, og stevnene her ble nå flyttet til Birtavarre. Men krigen kom også til dette kapellet da tyskerne høsten -44 tok det i bruk som lager. I løpet av vinteren -45 ble kapellet rasert og inventaret ødelagt eller ført bort. Kirkeklokka derimot ble reddet og brakt i sikkerhet. Materialer fra kapellet ble dels spredt utover på tomta, dels ble det tatt vare på av folket.
Gjenreisninga etter krigen kom i gang, også nytt kirkehus ble reist på samme tomta, og med mye av materialene fra den gamle kirka. Det ble anskaffet nytt inventar, utstyr og altersølv. Disponent Leif Bjørn ga et nytt harmonium (trøorgel). Alterbildet er fra 1947, malt av kunstneren B. Nyrönen, og viser Jesus som henger på korset. Kapellet ble nå ikke vigslet til kirkelig bruk slik som det gamle ble, men biskopen i Nord-Hålogaland har gitt tillatelse til at får man bruke bygget til barnedåp og andre kirkelige handlinger, på samme vis som i Manndalen. Vedtektene for Manndalen menighetshus ble også gjort gjeldende for dette kirkehuset. Nå er det årlige stevner i begynnelsen av august i Birtavarre, det første stevnet etter ”høya-pausen”. Da blir bedehuset med drøyt 300 sitteplasser for lite, og man leier da samfunnshuset i nabolaget hvor det er lydoverføring. Hver jul og pinsehelg er det også storforsamlinger for den Luthersk-Læstadianske menighet, Lyngenretningen. Fram til for noen få år siden ble det alltid tolket til samisk på stevnene, noe det har vært gjort siden Erik Johnsens tid. Men mangel på tolker gjør at det nå heller sjeldent blir tolket til samisk.
Kirkegård og krigsminnesmerke
I 1940 ble det innviet kirkegård rett ved kapellet. Her ble alle fra indre Kåfjord som døde stedt til hvile, tidligere skjedde dette på Sandeng i Manndalen. Etter krigen ble det reist en minnebauta over de fra Birtavarre som falt under krigen. Denne står rett ved hovedinngangen til bedehuset, og gjennom årene har det vært kransnedleggelser her ved 8./17.mai-markeringer.
Anneks, tilbygg og oppussinger
Annekset ved bedehuset ble bygd i 1974, denne ble gitt av Bjørn Bygg. Her er det en liten sal, kjøkken og et lite lagerrom. Dagens kirkebenker ble innkjøpt i 1983 fra en lokal snekker. Mot nord ble et nytt hovedinngangsparti og toaletter bygd i 1989-90. Utvendig ble det malt i 1999, mens større innvendig oppussing ble foretatt i 2005 –det meste på dugnad. Varmepumper ble innkjøpt i 2011, dette med støtte fra lokalt næringsliv og hovedmenigheten samt egne midler. Nytt 6-stemmers pipeorgel ble innkjøpt og montert i 2012, det avløste et 4-stemmers pipeorgel fra 1983. Kun kirkeorgel er ønsket som instrument under kirkelige handlinger i bedehuset.
Frivillig innsats og gaver
Bedehuset drives for det meste med egne midler gjennom innsamlinger og gaver, samt at man får leie for kirkelige handlinger. Opp gjennom årene har man fått mange gaver fra menighetens medlemmer, og enkeltpersoner har gitt bl.a. steamer til oppvask, gressklipper og sølvtøy. Ved større investeringer søker man om støtte fra hovedmenigheten. Vasking og vedlikehold av huset gjøres stort sett på dugnad.
Kilder:
Kirkejubileum 1722-1972, hefte, Dag Sigurd Wisløff.
Kåfjord Menighetskontor
Nelle Olsens notater