Kirken.no bruker såkalte cookies til trafikkmåling og optimalisering av innhold. Hvis du klikker «Jeg forstår, lukk meldingen» aksepterer du at vi bruker cookies på sidene. Vil du vite mer om cookies, trykk «les mer».

Jeg forstår, lukk meldingen

Les mer

Pilegrimstur til Nidarosdommen!

Søndag 19. juni dro syv spente pilegrimer fra Mosjøen til Trondheim med toget. Ingen hadde gått pilegrimstur fra før og ingen visste egentlig hva de bega seg ut på… Og det rareste av alt: De fem ungdommene fra Marka videregående skole, kjente ikke reiselederne Ellen og Gry særlig godt…

Denne pilegrimsturen er nemlig et pilotprosjekt som har latt seg gjennomføre takket være de ekstra trosopplæringsmidlene i Den Norske Kirken. Og vi i Dolstad ønsker å prøve ut noen nye former for aktiviteter som kan innlemmes i trosopplæringen. Men å få med ungdom på nye aktiviteter er ikke alltid lett, og til tross for at samtlige konfirmanter fra flere kull er blitt invitert, var det bare disse fem ungdommene fra Marka ble med til slutt.
La meg først avlive en myte: Må man være kristen for å gå pilegrimstur? NEI! Å dra ut på vandring til hellige destinasjoner er et ”rituale” som man gjenfinner i alle kulturer og religioner, og i vår vestlige og sekulariserte verden blir det mer og mer vanlig at også humanister og agnostikere legger ut på pilegrimstur. Da undertegnede dro rundt på de videregående skolene i Mosjøen for å invitere på pilegrimstur, sa jeg at det viktigste er at du tror på deg selv og dine føtter. Således representerte nok de fem ungdommene fra Marka et rimelig gjennomsnitt av livsanskuelser: Patricia, Heidi, Ricardo, Camilla og Ronja dekket hele spekteret fra overbevist ateisme (jeg tror ikke på Gud), en åpen spørrende agnostisk livsholdning (jeg vet ikke om Gud eksisterer, men jeg holder det åpent) til en fortrolighet med den kristne Gud, kristen konfirmasjon og MILK-kurs (minilederkurs i Kirka). Fokuset vårt var å bli kjent med ungdommene for den de var, høre deres tanker, ta dem alvorlig og reflektere sammen med dem omkring livets viderverdigheter… Ungdommen selv var en vennegjeng som skulle vise seg å bringe svært mye humor og glede inn i denne pilegrimsturen. De ble kjent som de syngende pilegrimene!

Turen startet på Kleivan pilegrimsgård ca fire km sør for Buvika. Her ble vi innlosjert i nostalgiske husmannshytter. Trøndersådd ble servert på ankomstnatten, deilig varm suppe med kjøttboller klokken 2400, etter en lang og slitsom reise. Neste dag skinte solen og vi slappet av mens vi ventet på vårt turfølge: Pilegrimspresten i Nidaros, Einar Vegge og lederen i Norges Kristne Råd, Knut Jørgensen, samt lederen av Frikirken. Det hadde seg nemlig slik at da vi skulle planlegge denne pilegrimsturen til Nidaros, inviterte pilegrimspresten oss til å bli med på hans pilegrimstur som skulle kulminere i Nidaros tirsdag 21.juni på en internasjonal økumenisk konferanse der kirkesamfunn fra hele verden var representert for å skape dialoger og samhold mellom de forskjellige kirkesamfunnene innenfor kristendommen. Det var jo en gavepakke for ferske og uerfarne pilegrimer, så vi takket ja, og det angret ingen på! Med Einar Vegge på laget fikk vi innføring i gamle pilegrimshistorier og en kjent guide med på laget

Først på ettermiddagen ga vi oss av gårde. Vi var et følge på 12 stykker, deriblant to som hadde gått helt fra Oslo. Vi labbet rolig av gårde på sti, gress og asfalt. Ja, pilegrimsleia går jo gjennom bygder og byer, så innimellom blir det asfalt og gateskilt, men så mye som mulig holdt vi oss til stier og gress. Langs med campingplassen ved Buvika ble det rasting og vassing i Trondheimsfjorden.

Etter 7-8 kilometer kom vi til utløpet av Gaula. Her har Sundet gård helt siden 1200- tallet vært forpliktet etter Magnus Lagabøters lov om å ro pilegrimer, embetsmenn og andre reisende over elva. Og John Sundet, som i dag driver Sundet Pilegrimsgård med sin kone, kom roende over i hele tre omganger for å frakte hele følget over elva med sterk strøm. Ingen takket nei til det tilbudet! Men John kunne fortelle at det faktisk forekom at pilegrimer i dag er SÅ besatt på å gå hele veien selv at de insisterer på å svømme over Gaula! Det har hendt at det nesten har endt med den visse drukningsdød.. så det er IKKE å anbefale!

Innlosjeringen på Sundet pilegrimsgård var som et eventyr fra forrige århundret. Vi skulle alle sove i det nyrestaurerte stabburet, der lederne ble plassert i en gammel dobbeltseng og ungdommen havnet i sovesalen i tredje etasje, opp en smal og bratt tretrapp. På alle tømmervegger hang det klær, redskaper og bilder fra gamle dager. Alle tolv spiste vi i spisesalen i første etasje, rundt et langbord dekket med porsjelen. Vertskapet var kledd i bunad og Camilla utbrøt til verten John: ”Vet du, at du ligner på faren til Emil i Lønneberget?” Om kvelden satt vi i den utendørs” katedralen” og spilte gitar og sang.

Neste dag hadde vi en skikkelig marsj foran oss. Vi skulle til BUL-hytta ved Lianvatnet, men siden vi måtte lage maten selv og dermed finne en butikk, bestemte vi oss for å slå følge med de andre helt til Trondheim by. Det ble hele 21 kilometer på oss den dagen.

Vi labbet rolig av sted og vekslet mellom prating, synging og stille perioder. Litt regn fikk vi også med oss på veien.. Da det var tid for rasting, fant Ronja ut at hun hadde glemt igjen matpakken sin på sovesalen på Sundet. Men både undertegnede og Knut hadde ekstra mat og alle ble mette. Vi delte på det vi hadde. Slik gjør jo pilegrimer! Mitt og ditt og ditt er mitt… ingen er interessert i å bære på for mye… Vi merket det gode samholdet som oppstår mellom fremmede når vi går sammen kilometer etter kilometer. Hvor godt vi kjenner hverandre er ikke viktig, det er her og nå som er viktig. Vi kjenner at vi alle tar del i noe felles, og våre felles erfaringer og vilkår blir utgangspunktet for samtaler som også inkluderer religiøse og kristne temaer. Knut fortalte om hvordan han tidligere på turen (fra Oslo) hadde hatt følge lederen for Human-Etisk Forbund, Kristin Mile, og en iman. Det er lettere å finne gjensidige livssynsberøringer når man går slik og vandrer… forskjeller i tro og lære blir nedtonet i møte med pilegrimens virkelighet. Dette at vi deler samme jord og vandrer under samme himmel blir en sterk felles innramming.

Vel framme på BUL-hytta lot vi oss overvelde av hyttas størrelse! Her var to store stuer, en svært kjøkken og sovesaler og sovesaler! Patricia slo på badsstuen og snart satt vi alle og hvilte ømme muskler i en pratende og salig varme. Å, så deilig med dusj og badstue etter flere timer med marsj! Men klokken fem var det på’en igjen, da møtte vi opp ved Lian restaurant og der traff vi internasjonalt sammensatt deltagere på den økumeniske konferansen. Vi ble et følge på en 50-60 stykker som vandret de 6 kilometerne i samlet tropp helt ned til byen.

På utkikkspunktet der vi for første gang kunne skue Nidarosdommen fra Fridtjof Nansens vei, nedenfor Sverresborg Folkemuseum, kom Jarle, lederen i Frikirken, bort til oss: ”Har dere nå tenkt å kjøpe mat i byen og dra opp til BUL-hytta og lage mat? Er det ikke bedre at dere spiser på restaurant i byen, nå som dere er ganske slitne? Hva hvis jeg legger i 125 kr pr ungdom, har dere da budsjett nok til å spise på restaurant?”
Jammen, kan pilegrimsturer by på overraskende nestekjærlighet! Vi takket ja, og Jarle vipset over pengene til de ”fattige” pilegrimene fra Mosjøen! Hei og hopp, Trondheim here vi come! Eksotisk bespising på Bankok er jo greit etter 21 kilometer! På trikketuren tilbake til Lian var det en lystig og lettere euforisk gjeng som underholdt hele bakerste vogn!

Tirsdagskvelden var kvelden for de laaange samtalene. På kjøkkenet og på verandaen slo vi oss ned og hvilte våre slitne kropper mens talebåndet kom på gli. Har du noen gang tenkt over hvordan det er så mye lettere å snakke om livet etter å ha gått en lang tur? Det er akkurat som det å gå langt gjør noe med talelysten og talebehovet…er det hjertet, mon tro, som åpner seg mens vi går?

Vi sov alle godt den natten, og neste dag var det en kjapp felles vasking av hytta før vi tok trikken ned til byen igjen. Etter å ha satt bagasjen i oppbevaringsbokser på Trondheim Sentralbanestasjon, var det endelig tid for ungdommens store drøm: Shopping i Trondheim!!! Lederne fant seg en restaurant… klokken 1600 var det tid for siste etappe på pilegrimsturen. Nå var det virkelig eksotisk med flere hundre deltagere fra hele verden som marsjerte i samlet tropp til Trondheim Torg. Der var det trekkspillmusikk av en av prestene i Kirkens Bymisjon og bønn i de fire himmelretningene. På vei mot Nidarosdommen kom vi i prat med en indisk prest. Han jobbet i Kerala og kunne bekrefte ”ryktet” om at kristne i India er gode på interreligiøs dialog. Det er rett og slett en dyd av nødvendighet i det komplekse og svære indiske kontinentet!

Den økumeniske gudstjenesten i Nidarosdommen var stappfull. Vi satt på ekstrastoler som var satt opp rett innenfor inngangen i vest. Det hele foregikk på engelsk, tysk, fransk, spansk. Preses av biskopene Helga Byfuglien, samt Haakon Magnus og Mette-Marit var blant hedersgjestene, men for oss var kanskje det største møtet med den nigerianske biskopen utenfor Nidarosdommen etterpå. Som vanlig var det Camillas hunger etter selfies som var foranledningen til dette morsomme møtet! Nå har vi alle en venn i Nigeria og følte nesten Afrikas varme vind streife vårt kinn ved biskopens overstrømmende glede over å få hilse på noen ekte norske pilegrimer!

Onsdag kveld spiste vi på Napoli pizzarestaurant før vi satte oss på nattoget tilbake til Mosjøen. Det var noen trøtte pilegrimer som sank ned i togstolene…og de fem pilegrimene fra Marka ga uttrykk for at denne turen hadde overgått alle deres forventningene! Undertegnede og Ellen føler jo litt stolthet over Camillas ord i reisebrevet om tirsdagskvelden på BUL-hytta: Kjøkkenet var hyttas hjerte. Dær satt vi ut kvelden og pratet bare jås. Jeg tror aldri jeg ha ledd så mye i hele mitt liv. Å dette seier jeg, jeg ler MYE til vanlig. Den kvelden lærte jeg at kristne folk har kjempemye humor dem også. Å høre over tankene og refleksjonene til Gry var en sann fryd. Hun er en klok og spenstig dame, det skal hun ha. Ellen også, kjempetrivlig dame, som henger med i teknologien med både facebook og snapchat.

Camillas sluttord under er representativt for oss alle. Undertegnede og Ellen følte at vi kunne virkelig ikke fått med oss en bedre gjeng på dette pilotprosjektet av en pilegrimstur, og vi følte at disse ungdommene hadde gitt oss styrket tro på at pilegrimsturer for ungdommer slett ikke er så dum idé, den trenger kanskje bare litt mer modning over tid før flere får lyst til å legge ut på vandring!

På disse tre dagene har vi opplevd og lært så utrolig mye. Det var kjempe trist å ta farvel. Bedre gjeng og koseligere kunne jeg ikke fått. Jeg var utrolig takknemlig får å kunne få være med og jeg anbefaler alle som kan og å gjøre det samme om de får muligheten!

Trosopplærer Gry Solbraa

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"