Vår kantor Olav Rune Bastrup har siden februar vært i gang med et stort prosjekt, der samtlige Bachs orgelverker skal fremføres over en toårsperiode.
- Det høres ut som om du har tatt deg vann over hodet, Olav Rune?
- Ja, så avgjort. Men jeg har holdt på noen måneder og er fortsatt svømmedyktig. Jeg har delt prosjektet inn i fire bratte oppoverbakker og noen slake strekninger innimellom. Jeg har tilbakelagt én oppoverbakke, nemlig orgelkonsertene, og begynner på den andre i løpet av høsten, som er triosonatene. De er svært krevende. Til gjengjeld er de svært lyttervennlige for publikum og inspirerende å jobbe med for utøveren.
- Hvorfor et slikt ambisiøst prosjekt?
- Det høres kanskje egoistisk ut, men jeg gjør det faktisk mest for min egen skyld, og så håper jeg at andre kan ha glede av det også. Jeg har vært organist i mange år og ofte drømt om å spille alt av Bach. I høst har jeg rundet en liten milepæl, og om noen år ville jeg kanskje vært for gammel. Skulle det gjøres, måtte det gjøres nå. Det er en slags tilbakevending til min første kjærlighet, til det som en gang gjorde at jeg valgte å bli organist. For en kirkemusiker begynner og slutter alt med Bach. Alt jeg fremfører blir dessuten tatt opp, slik at jeg kan dokumentere for ettertiden at jeg faktisk har gjort det.
- Rekker du det på to år?
- Det kan vise seg å bli for knapp tid. Med smått og stort utgjør Bachs orgellitteratur ca 400 titler. Noe av det er ulike versjoner av samme stykke, annet er man i tvil om er skrevet av Bach selv om det er blitt tilskrevet ham. Det gjør ikke noe om jeg utelater noe av dette. Jeg kan like fullt si at jeg har spilt alt. Vi får se hvor lang tid det tar.
- Hva er det ved Bach som gjør ham så viktig?
- Det er vanskelig å beskrive fullt ut. Jeg har levd med Bach i hele mitt voksne liv, men oppdager hele tiden noe nytt i musikken hans. Han er en kilde som aldri går tom, som et helt univers for seg. Når man har levd med denne musikken et helt voksenliv, åpnes stadig nye rom, og man undres mer og mer over hvor Bach hentet alt sammen fra. Vi vet at Bach særlig på sine eldre dager var mye deprimert og at hørselen sviktet. Men han hadde en sterk forankring i sin tro, Alt han skrev ble signert med «Soli Deo gloria» - Gud alene æren. Det var mer enn en floskel. En av verdens ledende Bachforskere, John Elliot Gardiner, har skrevet at Bachs musikk egentlig er uforståelig om man ikke tar i betraktning hans kristne tro. Det er troen som gjør hans musikk så ekstra subtil.
- Det stiller vel også den som skal tolke musikken overfor noen utfordinger?
- Så avgjort. Det er mange skoleretninger når det gjelder å tolke Bach. Men jeg ser på Bachs musikk som noe uknuselig som tåler mange ulike tilnærminger. Selv er jeg nokså tradisjonell. Jeg liker ikke for mye fiksfakseri. Jeg ser på musikk som arkitektur. Bach hørte til i barokken, og ser man på arkitekturen fra denne tiden, så var den preget av rene ytre flater og rik indre dekor. Slik ønsker jeg også å formgi musikken. Først må man ha på plass de store linjene i musikken. Deretter kan man begynne å forsire og dekorere. Da kan man til gjengjeld ta seg en del friheter. Men viktigst for meg er at jeg gjennom denne musikken gjerne vil formidle et tidløst åndelig innhold.