En kirke for rike
Novellen Faderen av Bjørnstjerne Bjørnson er en kjent referanse for mange, der bygdas storbonde betaler presten for at sønnen skal gå først i prosesjonen. Det festlige paradokset er at konfirmantene får hvite kjortler for å markere forlengelsen av dåpsløftet, men også for at i kirkerommet skal forskjellene som finnes i samfunnet utenfor viskes ut: Foran Guds åsyn er alle like.
Kirken kan fortsatt, mange steder, smykke seg med store konfirmantkull, men når gjennomsnittlige konfirmantgaver er rundt 40.000 kroner, er kirken med på å stadfeste et fortrinn for de høyere samfunnslag, en preferanse som står langt fra Jesu samfunnslære. Når gavene gitt ved en kirkelig rite summeres opp, er konfirmasjonsdagen blitt en symbolsk handling som forteller at kirken er til for de bemidlede.
Har ikke råd til feiring og gaver
Jeg er sluttet å bli overrasket over at konfirmantforeldre avlyser konfirmasjonen på grunn av økonomi. Selv om jeg, på vegne av kirken, kan tilby gratis konfirmasjon, gratis festlokale og gratis kaker, er det ikke nok for dem. De «har ikke råd til en skikkelig feiring og gaver». Dette er ikke kirkens verk, vil mange mene, spesielt når kirken tilsynelatende virker sjenerøs gjennom den lokale sognepresten, men det som skjer i kirken på konfirmasjonsdagen og det som skjer etter kirken i selskapet, forsterker hverandre gjensidig. Dagens konfirmasjon bekrefter dermed de unge med bønn og penger. At det har utviklet seg slik, forteller noe om både samfunnet og kirken.
Kirken må ta modige valg
Kirken har lenge bekreftet, seremonielt, de øvre samfunnslags verdier og skikker ved at deres normer for skikk og bruk og standarder for en verdig konfirmasjonsfeiring er blitt den rådende i kirken. Kirken har, bortimot ukritisk, sett på hvordan en økende materialisme er blitt en del av konfirmasjonsfeiringen og vært fornøyd så lenge kullene har vært store og glade. Kirken har heller ikke ønsket å se at det er strukturelle årsaker til at menigheter i strøk med færre økonomiske ressurser har dårligere statistikk når det gjelder dåp, konfirmasjon og ekteskapsinngåelser. Årsakene er flere, men blant dem er kirkens implisitte og eksplisitte aksept av de øvre samfunnslags måter å feire disse livsritene på.
Kirken må ta modige valg fremover, valg som kan komme til å senke antall konfirmanter (og annen statistikk), men som kan gjøre kirken sterkere ved at den blir mer seg selv og mer troverdig i dens forkynnelse og tilstedeværelse. Det handler om retorikk og praksis, eller «liv og lære» som vi forteller våre konfirmanter om.
Gir konfirmasjon effekt?
For de fleste menigheter er konfirmasjon menighetens desidert største budsjettpost. Årsaken er åpenbar: Vi må nå ungdommen mens vi kan og før vi mister dem. Vi gir dem «en god tid» og bekrefter dem, beholder noen få av dem en stund lengre enn konfirmasjonstiden og håper at alle vil komme tilbake når de får barn. Men hvor mange ungdommer bør vi se på en gudstjeneste for at det skal «lønne seg»? Hvor mange ungdommer burde engasjere seg i kirkens diakonale virksomheter før «det lønner seg»? Hvorfor døper ikke flere tidligere konfirmanter barna sine? Ungdom engasjerer seg, men ikke i særlig grad i kirkelig kontekst, spesielt når man tar med i beregningen at langt over halvparten av alle ungdommer har vært konfirmert kirkelig. Hvorfor har det seg slik?
Kan det være at kirken blir tatt i sin dobbeltmoral, også av konfirmantene? Konfirmanter lærer om Jesu lære om likhet og brorskap, aksept og rettferdighet, men så kommer konfirmasjonsdagen og alt blir symbolsk og ettertrykkelig avvist med kirken som seremonimester og vert.
Riktig nok en flott dag for konfirmanten, som får vite at de er verdifulle, i både den åndelige og økonomiske betydningen av det ordet. De som ikke har økonomi til konfirmasjon blir ekskludert, ikke bare av samfunnsnormene, men av kirken som har valgt å inkludere, akseptere og tolerere disse normene.
En mer opprinnelig kirke
Hver fredag kommer 150 til 250 mennesker til Grønland kirke og får utdelt mat. De som kommer får en kølapp, en kopp toddy og et kirkerom å vente i som beskytter mot norsk vær, folks spott og spe og egen skamfølelse. De møter en kirke som velger deres parti. Kirken er nærværende, tjenende og troverdig. Og den har bare utgifter. Det er flere «fattigfolk» innom Grønland kirke i løpet av et år enn det er konfirmanter innom de i største konfirmantmenighetene. Men de fattige regnes ikke med i kirkens statistikker, de utløser ikke flere kirkelige stillinger, de subsidieres ikke av den lokale menigheten slik som konfirmantene. Kirkens økonomi er en merkverdig fordelingsøkonomi hvor ressurssterke mennesker blir sponset, og rike menigheter får enda mer i form av ansatt ressurser begrunnet delvis av store konfirmantkull.
Kirken kan lett fremstå som lite troverdig for dem som ser det. Jeg tror konfirmanter ser det, og det er blant annet derfor de ikke deltar i kirkens liv etter konfirmasjonstiden.
Være og virke blant de fattige og utestengte
Kirken kan ikke fortsette å bekrefte de øvre samfunnslag og samtidig beholde en retorikk om samfunn, de fattige og de utestengte som ligner på det Jesus forkynte. Kirken må ta grep som kan gjøre kirken svakere, fattigere, lavere og dermed mer seg selv. Kirken må våge å miste konfirmanter til andre som kan tillate seg å være mer bekvemme med å innvie folk i forbrukerkulturens herligheter, og heller satse på å bli en kirke som gjøre preferansevalg som er i tråd med dens forkynnelse.
Muligheten til å tenke radikalt nytt er her nå, før vi sementerer en ny kirkeordning som foretrekker det bestående, belønner de ressurssterke og utestenger de som ikke kan nå de kravene til fest og feiring som kirken er med på å forsterke. Det er på tide at kirken gjør et nytt preferansevalg, et valg som må føre til at de ekskluderte må bli de innerste i fremtidens kirke og konfirmasjonsopplegg, koste hva det koste vil.
-----------------------------------------------------
Kronikk skrevet av Sogneprest Lars Martin Dahl, først publisert i Aftenposten lørdag 24. september 2016