Hver måned intervjuer vi en frivillig i Bakkehaugen, Majorstuen og Vestre Aker menighet. Vil du motta disse intervjuene og lignende artikler rett i innboksen én til to ganger per måned? Send en e-post til ke592@kirken.no for å melde deg på vårt nyhetsbrev. Denne måneden har vi tatt en prat med Marianne Marstrand:
Hvor lenge har du drevet med frivillig arbeid i Bakkehaugen, Majorstuen og Vestre Aker menighet?
– Tidligere jobbet jeg som prest i en annen menighet og var sjelden ledig på søndager. Men da jeg ble sykemeldt i 2009, ble det naturlig å oppsøke min lokale menighet. Å kunne gå på gudstjenester i Vestre Aker kirke betydde mye, jeg ble ordentlig glad i det svære, høye kirkerommet. Jeg likte veldig godt den gode plassen, og å kunne sitte langt bak, gjerne ved en av de store søylene.
Men jeg var ordentlig syk. Jeg startet med å gå på en kvart gudstjeneste om gangen, og så på halve gudstjenester. Jeg var kirkegjenger på bakerste benk i minst et par år, før jeg etter hvert satte meg litt fremover i benkeradene. Til slutt endte jeg altså med å noen ganger stå helt foran ved lesepulten, hvor jeg hjelper til med å lese søndagens bibeltekst høyt for menigheten.
Hva er dine oppgaver som frivillig?
– Først ble jeg spurt om å være med i komiteen for Tro & Tanke-kveldene, så det var der jeg begynte med frivillig arbeid. Etter hvert ble jeg med som både tekstleser, kirkevert og medliturg på gudstjenestene. Jeg har også vært medhjelper på Superonsdagene av og til. Og nå sitter jeg til og med i menighetsrådet. Det er nok å gjøre hvis man vil!
Nå når andre deler av menighetsarbeidet er stengt, er jeg med som frivillig i åpen kirke – det er veldig meningsfullt. Jeg har alltid likt samlinger hvor stillheten står i sentrum. Som student var jeg ofte på kvekernes «stille andakter», og jeg har vært på flere retreater. Blandingen av det meditative og liv og røre er viktig – og begge deler hører hjemme i kirka.
Hvorfor valgte du å bli frivillig, og hvorfor har du fortsatt med det alle disse årene?
– Det var både fordi jeg så at det var behov, og fordi jeg syntes det var fint å være med. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å bli frivillig – jeg ville heller sitte der bak i kirka ved en søyle. Men jeg så at det ofte manglet folk til å dele ut salmebøker og kirkekaffe. Dessuten fikk jeg lyst og energi til å være mer aktiv. Jeg så ting som jeg gjerne ville at noen skulle gjøre, og tenkte at jeg kunne jo gjøre det selv, fordi jeg etter hvert hadde kapasitet – det er mye frivillig arbeid som drives av syke og arbeidsløse! Da jeg mistet tilhørigheten til min gamle arbeidsplass, ble kirka og frivillig arbeid ekstra viktig.
Hvilke råd har du til andre som lurer på om de skal bli frivillige hos oss?
– Det må være å bare prøve. Prøv det ut, se hva du trives med, og ikke vær redd for å slutte hvis du ikke trives. Det viktigste er jo å bare gå i kirka. Å være frivillig er å ta på seg en ekstra oppgave. Det er en fin måte å bygge videre på tilhørigheten til kirka, og å bli bedre kjent med folk i lokalmiljøet. Nå under koronanedstengingen savner jeg mange jeg før traff i kirka.