Tekst: Matt 26, 6-12.
Jesus lar seg berøre, i det han salves til sin død. Dette møter oss i teksten for palmesøndag i år. Vi hører ofte om Jesus som rir inn i Jerusalem mens folkemengden roper Hosianna og vifter med palmegrener. Men i år, i en tid der vi blir bedt om å ikke ta på hverandre er det berøringen som berører meg aller mest i teksten. Der meterne mellom oss skal holde oss friske, der vi lengter etter klemmer, håndhilsener og omfavnelser. Det beste og viktigste her i livet uttrykkes ofte helt uten ord. Ord blir fattige i møte med død, adskillelse og sorg. Vi er mange som kjenner på dette nå når vi ikke kan ty til dette.
Klarer vi å finne nye tegn for å uttrykke oss?
For kvinnen som salvet Jesus er utfører en tegnhandling. Salvingen peker både fram mot døden Jesus snart skulle møte, og den minner om kongetittelen. Konger ble nemlig salvet til oppgaven sin.
Han som skal lide og dø i påsken er av kongelig herkomst. På alle vis annerledes enn kongene samtiden kjente, og som vi kjenner til i dag.
Kvinnen som salvet Jesus er navnløs i teksten vi møter henne. Mange har spekulert i hvem dette var. Kanskje er dette helt uten betydning. Det kunne være deg eller meg, rik eller fattig. Sett inn dit eget navn, og vær den som Jesus lar seg berøre av! Det er hele frelsesbudskapet, rett og slett.
Gud lot seg nemlig berører av menneskeskapningene i det Jesus ble sendt, i det Guds sønn ble menneske for å la seg berøre av de krevende omgivelsene vi mennesker er utsatt for mens vi lever livene våre her på jorda. Jesus opplevde sorg og glede, smerte og redsel - ja, alt dette som gjør oss så sårbare.
Så må vi nå gå inn i en påskehøytid igjen, i lengsel etter berøring, felleskap og fysisk nærvær. Samtidig kan vi få tro at vi gjør det i felleskap med en Gud som lar seg berøre av akkurat hvordan du har det. Følg Jesus gjennom påskefortellingen, dag for dag, og se etter tegn på dette, og kanskje kan du kjenne deg berørt av den Gud som lar seg berøre av den som søker han.