Jeg tror alle har opplevd noe lignende - å sitte til bords og være utlevert. Det kan være et øyeblikk i barndommen hvor en følte seg satt på plass av de voksne og satt med tårevåte øyne og følte seg utenfor, eller det kan ha vært en sårende bemerkning ved et selskap som gjorde at en spiste mekanisk, men med en følelse av fortapthet, og husker den dag i dag fornemmelsen av å være utlevert.
Måltidet som skulle være fellesskap, blir i stedet noe av det mest ensomme.
I mindre format kan en oppleve det som et slags svik når en har forberedt et måltid som skulle samle hele familien og så spres den med en gang fordi hver av ungene tar sin tallerken og styrter inn til fjernsynet fordi det vises 27. del av en serie på 75 episoder.
Her blir måltidet helt sikkert ikke noe fellesskap. Og jeg tror neppe barna smaker hva de sitter og balanserer på knærne.
Alle disse streiftankene peker på at situasjonen som skjærtorsdagsfortellingen beskriver, egentlig er ganske hverdagslig: Den nemlig at et måltid kan skape fellesskap - og at en eller annen kan føle seg sviktet i dette fellesskap.
Da Jesus satt til bords med sine venner for siste gang, var han forrådt av alle. Han visste det. Det hadde vært mer enn rimelig om han plutselig hadde reist seg og sagt: Nå går jeg, fordi jeg orker ikke å være sammen med dere. Jeg vet at dere vil redde deres eget skinn og svikte meg alle sammen. Jeg ser nå at det er for sent. Jeg har valgt meg feil mennesker å omgås med. Jeg trodde på dere, men jeg tok feil. Dere kan jeg ikke bygge på. Dette felleskapet ved bordet her er til å bli kvalm av. Måltidet skulle være et fellesskap, og det er intet fellesskap. Hvorfor skal vi sitte og skjule oss for hverandre - jeg går.
Det hadde vært fullt mulig at ordene hadde falt slik. Men det motsatte skjer: Han blir ikke bare sittende og spiser med dem, men han sier at han vil betro seg dem med hele seg: Dette er mitt legeme, dette er mitt blod. Det betyr, det er meg selv. Jeg vil dø for dere. - For hvem?
For dem som forrådte ham. For dem som fornektet og prisga ham.
Derfor er skjærtorsdagens måltid den sterkeste kjærlighetserklæring som noensinne er uttalt.
Han ga seg selv, den natt da han ble forrådt.
Det var et påskemåltid, og ved et påskemåltid ble en alltid minnet om den gamle pakt med Gud. Gud måtte holde sin del av pakten, men folket måtte holde sin.
Hvis folket ikke levde etter lovene, så falt forutsetningen bort og de falt utenfor pakten. Ingenting å gjøre med det. Øye for øye, tann for tann.
Om Jesus hadde ment det samme, hadde han ikke holdt dette måltid den natten da han ble forrådt. For her falt jo absolutt alle forutsetninger bort.
Når man angir sin venn med et kyss, er man ikke lenger hans venn. Når man sier at man aldri har kjent denne vennen som man engang lovte å følge til det ytterste, faller vennskapet bort av seg selv. En har jo gjort forholdet umulig.
Når en løper fra den man skulle holde ut med, når en svikter og lyver og prisgir den forfulgte, så er der ikke lenger noe fellesskap.
Men fellesskapet var der likevel, for han ga seg selv til dem, i den natt da han ble forrådt. Han bandt seg til dem, nøyaktig som de var. Han kjente dem til bunns og han elsket dem og gikk i døden for dem, selv om de var hule og full av frafall.
Han sa: Dette er den nye pakt i mitt blod.
Det er ikke lenger den gamle hvor begge parter må oppfylle betingelsene. I den nye pakt har dere overtrådt alle betingelser, men det endrer intet, for jeg elsker dere.
Han bandt seg til de mest skuffende eksistenser, og ut av dette springer håpet for oss som ikke hadde kunnet overholde en eneste betingelse - hvis det ble stilt betingelser.
Slik handlet kjærligheten i den natt da han ble forrådt.
Det skal ikke lykkes deg å kaste den fra deg, den følger deg på alle dine veier. Mens du kan høre den uttalt til deg, og når du blir til jord og aske.
Hvor syndenes forlatelse er, der er liv og salighet. Slik skriver Luther. Og slik ble det ved denne siste nattverd.
Derfor gjentok de den, og derfor gjentar vi den. Det fellesskap som kan oppstå ved et måltid blir først et sant fellesskap når ingen lenger skal fordømmes - når ingen lenger skal fordømme andre - eller fordømme seg selv. Alle forrådte de kjærligheten, men kjærligheten forråder ingen.