Kvinner på Stillehavsøyene Vanuatu har i år laget opplegget for den Internasjonale bønnedagen. Her har folket i generasjoner levd utsatt for naturkreftene. Jordskjelv, sykloner og vulkanutbrudd har gitt store utfordringer. Hvor hjemmet skulle stå har vært en viktig beslutning. Kunnskap om forholdene, og å lytte til erfarne fra generasjoner før vil mest sannsynlig ha hatt stor betydning. Samtidig, klimaendringer har gjort orkanene verre, vi vet at nettopp Stillehavsøyene er utsatte. Det har altså kommet nye utfordringer til, urettferdig fordelt, slik det jo er med klimaendringer, og hvem som må bære byrdene av våre handlinger og dårlige valg.
I Norge ble vi i romjula brutalt minnet om grunnens betydning for tryggheten i eget hjem, da jordskredet i Gjerdrum rammet. Først og fremst sørget vi over dem som mistet livene sine, noen helt i begynnelsen av det, vi sørget med dem som ble rammet, over dem som mistet sine nærmeste, over dem som mistet hjem og trygghet. Dessuten ble vi minnet om at det ikke er likegyldig hvor vi bygger. Vi ble minnet om at klimaendringer har betydning også for oss. Vi ble minnet om at det kan få alvorlige konsekvenser om man ikke lytter til råd, ikke utreder og bruker kunnskapen man har. Også i Norge kan man leve utsatt. Og om omstendigheter som mennesker ikke har i sine hender kan ramme urettferdig. Jesu ord handler ikke om dette, når han bruker dette bildet i Bergprekenen. Det er ingen som har syndet og gjort mot Jesu byggeråd, det er viktig for meg og si. Men jeg vil gjerne anerkjenne at dette bildet rører spesielt i år, nettopp på grunn av bildet som kan fylle oss når vi hører om huset som falt på grunn av grunnen.
Den overførte betydningen som Jesus egentlig tenker på handler altså ikke om husbygging, men om å lytte til han. Til å sette sin lit til Gud i noe annet enn det konkrete.
Fra Vanuatu forteller kvinner i bønnedagskomiteen nettopp om hvor viktig dette er og har vært for mennesker der. Å sette sin lit til Gud, fordi stormer herjer, og tilværelsen er avhengig av omstendigheter som menneskene ikke har i sine hender.
Jesus selv bruker bildet, og snakker i overført betydning. Om livene våre.
Som prest så tenker jeg på denne lignelsen som en av de valgbare bryllupstekstene. Jeg har talt over den noen ganger i den sammenhengen. Snakket om det å bygge ekteskap, hjem og samliv på felles verdigrunnlag, felles tros-grunnlag. Det er ikke slik for alle som finner hverandre, og det er en krevende tekst å bruke i den sammenhengen, så jeg har prøvd å ikke være formanende, men tale om Guds kjærlighet også inn i den sammenhengen. For det er ikke lettvint arbeid å bygge hjem og samliv. Og for å si det slik, denne lignelsen passer godt inn i mange sammenhenger. For det er rett og slett ikke lettvint arbeid å bygge livet sitt, hverken alene eller sammen. Det er ikke lettvint eller likegyldig å bygge for nuet og inn i evigheten.
Det er det Jesus snakker om. Å bygge livet sitt på det han brukte livet sitt på å formidle. Guds kjærlighet, Guds råd og Guds nåde.
Så enkelt og så stort, og kanskje så vanskelig.
Men for å ta det ned, til det mulige, og forståelig, som ikke lar oss miste motet, så vil jeg ta fram kunstverket, bildet som er årets illustrasjon for bønnedagen.
Vanuatu er stadig utsatt for jordskjelv, sykloner og vulkanutbrudd. Årets illustrasjon «Syklonen Pam 13. mars 2015» er malt av Vanuatus mest kjente kunstner Juliette Pita (1964) Hun var første kvinne som fullførte høyere utdannelse ved Vanuatus tekn. høyskole. Hun gir «alle pengene hun tjener på kunsten, til dem som trenger hjelp». Motivet er en mor som sitter bøyd over barnet sitt, og hun er i bønn. Bølgene skyller over henne, men en palme bøyer seg beskyttende over dem. Morens skjørt har tradisjonelt mønster fra Erromango. I horisonten kan vi se små kors som representerer dem som mistet livet under syklonen Pam i 2015. Slik står det på sidene til komiteen for bønnedagen.
Kunst åpner opp. Jeg vil dele det jeg tenkte da jeg såg det vakre bildet: En Mor som beskytter barnet sitt. Som gir alt, i syklon og storm. I bakgrunnen ser man korsene som symboliserer dem som døde i orkanen. Ikke alt kan en mor beskytte barnet sitt fra, men barnet vil alltid være i mors hender, i mors hjerter.
Uansett hva som skjer oss, så er vi hos Gud, i hender som bærer trygt inn i evigheten. Denne tilliten er skjør, det er mye som kan få oss bort fra denne tryggheten. Fastetid i kirken er for eksempel en tid vi kan minnes om at vi utsettes for fristelser. At vi kan bli fristet til å stille spørsmål ved Guds kjærlighet, ved Guds kjærlighetsgjerning i Jesus død for oss. Stille spørsmål ved om hvorfor Guds Ord er der? Gud vil oss jo vel. Derfor ber Jesus oss om å høre hans ord, og gjøre etter dem. Det er av kjærlighet. Som en god forelder ønsker å gi gode råd med på veien, sette grenser. Ikke for å herske, for å illustrere makt eller være slem. Men av kjærlighet. Derfor får vi bud og følge, fortellinger til å etterfølge, for eksempel om å ta valg for liv og forbruk som kan gagne en større helhet enn for meg og mitt. Det er fordi Guds kjærlighet favner alle hans skapninger. Lik en forelder ikke kan eller bør velge blant barna sine, og elske noen mer enn andre, slik er det også for Gud.
Så skal vi gjøre etter Guds bud, etter beste evne. Mer er ikke å forlange. Når vi snubler, ikke syns vi får det til, så har vi også fått et budskap om nåde og tilgivelse. Å gjøre kan oppleves som press og temmelig krevende. I tiden nå, der til og med pandemien får oss til å streve med å være der for andre, for oss selv, være oss selv. Så er det en ting vi kan, og kanskje er det også noe dette vakre bildet kan fortelle oss: Å gjøre kan også bety å være. I Guds Ord, i Guds kjærlighet. Hvile i tillit til at vi får legge våre liv i hendene som bærer inn i evigheten. Det er å bygge på fjell.