Det kjennes ut som vi alle har hatt en slags ufrivillig faste en god stund allerede. I hvert fall hvis man tenker på faste som en tid der man skal avstå fra noe.
I over ett år har både unge og gamle verden over måttet venne seg til en hverdag hvor vi må holde avstand til hverandre, begrense hvor mange vi kan møte og være sammen med, måttet ha hjemmeskole og hjemmekontor, begrense reising i innland og unngå utenlandsturer, fått begrenset butikker vi kan handle i og ikke minst måttet stenge ned kirkene våre!
Mange eldre som bor hjemme og eldre på sykehjem har ikke fått gå ut eller fått besøk over lang tid.
Mange har mistet sine kjære eller vært syke og atter andre igjen har mistet jobben og tryggheten i livet.
Menneskeheten har måttet gjennomføre en dugnad for fellesskapets beste. Måttet avstå fra noe som er viktig for oss, for å redde liv!
Vi vet at pandemien ikke vil vare evig! Det har historien lært oss. Det har vært pandemier mange ganger opp igjennom historien, og hver gang har den blitt borte, til tross for at våre forfedre (og formødre) ikke klarte å lage vaksiner. Spørsmålet er bare hvor lang tid den vil vare denne gangen?
Og nå kan vi endelig se et lys i tunnelen
og tørre å håpe at pandemien snart skal gå over i historien.
Vaksinen har kommet og vaksineringen er godt i gang!
De som er vaksinert har begynt å få besøk igjen og fått sine første klemmer på over ett år.
Det gir håp!
Det kan fortsatt komme hindringer, som nye mutasjoner, men det er sagt at det trenger ikke å ta så lang tid å lage nye vaksiner til eventuelle nye mutasjoner.
Klarer vi å få vaksinert alle som trenger det?
Hva med de i fattige land? Vil legemiddelindustrien selge til høystbydende fremfor å sikre en rettferdig fordeling? Og vil det igjen slå tilbake på den rike verden med ny smitte?
Verden må tenke klokt og rettferdig.
Vi må fortsatt smøre oss med tålmodighet og jeg synes Frans av Assissi, har sagt det så fint:
«Gjør først det nødvendige,
så det mulige,
og plutselig gjør du det umulige.»
Vi tar steg for steg, hinder for hinder og dag for dag og vi har gjort mer enn det vi trodde var mulig for bare ett år siden. Vi klarer det som synes umulig!
Fastetiden handler ikke nødvendigvis om å måtte avstå fra noe. Den handler like mye om å gi, om nestekjærlighet og å lære å kjenne Guds vilje.
Vi har gjort mye! Nå må vi bare fortsette med å ringe hverandre, be en bønn, gi et smil, sende en hyggelig melding, spørre om noen trenger hjelp og/eller gi penger og støtte til hjelpeorganisasjoner eller til noen vi vet trenger det.
God fastetid!
Cate-Helén Andersen, Diakon