Preken på avskjedsgudstjenesten for seniorprest Heinke Foertsch over Joh3,1-13
For noen år siden satt jeg på toget på vei hjem fra en konferanse. En prestekollega som jeg kjente som ihuga motstander av kvinnelige prester, tok den ledige plassen ved siden av meg. Vi snakket litt fag og litt om privatlivet. Han hadde fire døtre, og jeg kunne ikke dy meg å spørre hva han hadde gjort dersom en av dem ønsket å bli prest. Jo, det ville han syntes var hyggelig.
Da slo det meg at han kanskje holdt fast ved sin motstand mot kvinnelige kolleger fordi han var med i et nettverk som betydde mye for ham. Der hadde han studievenner og gode kolleger. Men dette nettverket hadde skrevet motstanden mot kvinner i prestetjeneste på sine faner, så hvis han hadde bekjent at han ikke delte deres oppfatning, hadde han måttet forlate gruppen.
Fariseeren Nikodemus befant seg antakelig i et lignende dilemma. Han tilhørte samfunnseliten og var en velansett mann, med god utdanning, klok og innflytelsesrik. En av dem som forvaltet jødenes rette lære. Riktignok var den fløyen han tilhørte noe mindre dogmatisk, men også de hadde sine prinsipper.
Som rådsherre fikk han nok med seg alt som rørte seg samfunnet. Han hadde hørt beretninger om mennesker som var blitt helbredet og oppreist. Han hadde sikkert hørt om vinunderet på bryllupet i Kana, også om brødunderet der usannsynlig mange ble mette av noen få brød og litt fisk.
Nylig hadde Jesus kastet pengevekslerne og offerdyrselgerne ut av templet og dermed angrepet den vanlige gudstjenestefeiringen i templet som bare folk med penger hadde råd til, de som kunne kjøpe offergaver.
Nikodemus hadde hørt om hvordan Jesus anerkjente også kvinner og barn som fullverdige mennesker og samtalepartnere. Det samme gjaldt mennesker med skader eller sykdom, alle de som ikke var i nærheten av å få lov til å komme inn i templet. I sitt arbeid som rådsherre hadde Nikodemus nok sett og opplevd hvordan livet kunne fare med mennesker, hvordan sykdom eller et dødsfall gjorde folk fattige og hjelpeløse slik at de ikke hadde muligheter til å oppfylle sine religiøse plikter. Og kanskje gnaget det litt i ham – skulle de av den grunn være mindreverdige medlemmer av Guds folk?
Han var tydeligvis blitt fascinert av Jesus og ville høre mer, diskutere de gamle skriftene med ham. Sikkert kjente han teksten fra profeten Esekiel om at Gud lover å rense menneskene fra urenhet og avguder, gi dem et nytt hjerte og en ren ånd. Det er jo et sterkt løfte: «Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem.»
Kanskje fariseerne med sine strenge krav til lovlydighet av og til viste et steinhjerte?
Det var ett eller annet med denne Jesus som tolket nettopp forskrifter og lover annerledes.
Og så tar da Nikodemus mot til seg og gir seg i vei til det hus der han vet at Jesus har tatt inn. Natten er kommet, de fleste menneskene har gått til ro. Gatene er tomme og kun en smal månesigd står på den kullsorte himmelen sammen med utallige stjerner. Han skimter lys i det ene eller andre vinduet der noen enda sitter oppe, kanskje studerer de hellige skriftene eller diskuterer livets små og store spørsmål. Alle vismenn anbefalte natten, døgnets kjøligste tid, som tid for studium og samtale.
Kanskje Jesus var forberedt, fordi dette besøket kommer ifølge Johannes rett etter opprydningsaksjonen i templet. Dette måtte jo få følger.
Men istedenfor med en irettesettelse eller en advarsel kommer Nikodemus med en ganske ydmyk holdning og med nysgjerrighet. Han tar utgangspunkt i undrene han har hørt om og gir uttrykk for at han har forstått noe viktig: «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham.»
I samtalen som så utvikler seg skildrer evangelisten Johannes, som så ofte, en rekke misforståelser. Johannes fremstiller dette som typisk for jødene. Han beskriver det nærmest som deres skjebne at de ikke forstår sin trosfelle Jesus. Det er jo ikke så uvanlig heller at en som revolusjonerer en religion møter uforståenhet.
Men den som kommer til tro på Jesus, kalles å bli født på ny, eller født ovenfra. Naturlig nok forstår ikke Nikodemus hva han mener. En kan jo ikke krype tilbake i mors liv, om en er liten eller voksen. Da kan Jan Eggum synge så mye om det som han vil. Men bildet av fødselen skal uttrykke noe annet.
En fødsel er noe vi ikke hadde innflytelse over der vi lå i mors liv. Ingen av oss kunne bestemme sitt kjønn, sitt utseende, sin seksuelle orientering eller sin intelligens og sine evner. Ingen kan avgjøre hvor i verden og inn i hvilke familieforhold en vil bli født. Fødsel er noe som skjer med oss, og vi kan bare være med på det og ta imot. Så er vi da født inn i våre så ulike relasjoner og ulike liv, og alle må lære seg å leve med det.
Men vi er også født inn i en relasjon til Gud. Og den dagen vi oppdager det, om det skjer gradvis eller gjennom en åpenbaring, så er livet nytt. Da ser vi en fast grunn å stå på, uansett hvor heftig vi rystes av motgang og prøvelser. Da har vi en himmel over det hele, i hverdagen og ved livets vendepunkter. Og i oss er det lagt en kraft som kan forandre verden, liksom surdeigen får mel og vann til å bli brød, og liksom løvetannen sprenger seg gjennom asfalten.
Dette nye liv er en gave fra Gud, en fødsel ovenfra som gir livet en ny og annen dimensjon. Det handler ikke lenger om å oppnå kjærlighet og anerkjennelse gjennom å gjøre og prestere, men simpelthen gjennom å være til – som Guds barn og elsket uansett.
Det handler ikke lenger om å være alene med sine bekymringer, sin tvil og sin angst, men om å ha en bror i Jesus som har gått gjennom alt dette, kjenner alle livets og dødens veier og går ved vår side.
Det handler ikke lenger om å være rådvill og ikke vite hvor en skal her i livet, men å være fylt av den hellige ånd som drivkraft, som bærekraft og som frisk pust.
Men vi må være villige til å utsette oss for åndens innflytelse. En må ut av huset for å kjenne på vinden, i det minste åpne et vindu eller en dør, og en må åpne sitt liv og seg selv. Da kan den bære oss opp i høyden og hjelpe oss å komme ut av froskeperspektivet, liksom en drage bæres av vinden høyt over landskapet. Da kan den drive oss til å elske Gud og vår neste som oss selv og gi energi, liksom vinden driver seil og vindmøller. Da kan den hjelpe oss med å legge bak oss det gamle, gjøre opp og gå videre med fornyet mot, liksom vinden blåser støvet ut av hjørnene og frisker opp luften.
Det er et slikt liv Jesus inviterer Nikodemus og oss inn i. Det er å være født ovenfra, fra Gud, uten forkleinelse til den fødselen våre mødre har slitt seg gjennom.