Den er fra Midtøsten og skrevet for en gruppe kristne i det som er dagens Jordan. De hadde det tilnærmet slik som kristne har det i Palestina, Irak eller Iran nå for tiden. De var undertrykket, forfulgt og truet, og levde mer eller mindre i undergrunnen. Som såkornet.
Trøsten ligger i at hvetekornet gror i det skjulte. Der nede i jordens mørke spirer det, og med en gang det blir varmt i været, sprenger det seg frem i lyset der det vil vokse og bære frukt.
Hva er det som holder oss nede, utenom smittevernrestriksjoner? Hva er det som må graves ned i jorda slik at nytt liv kan oppstå? Kanskje gammel skyld eller uoppgjorte ting i familien eller blant venner. Kanskje er et ufred i nabolaget eller på arbeidsplassen. Gammelt grums eller ferske konflikter. Fastetiden begynner for alvor i kommende uke, på askeonsdag. Den inviterer til oppgjør og bekjennelse og tilgivelse, til indre vårrengjøring.
Å begrave noe gammelt som ikke lenger gir næring krever mot. Men det gamle kan ha vekstkraft i seg hvis vi graver det ned. Kanskje tanken på det kan gi oss tillit til at det godt kan dø, for nede i jordens mørke spirer det og vil bryte frem i lyset for å vokse og bære ny frukt.
Såkornfortellingen settes sammen med den om den siste tiden i Jesu liv. Han visste at han skulle dø og var jordnært redd for det. Men han visste også at nytt liv ville oppstå. På grunn av kjærligheten måtte han ende på korset, tilsynelatende. For kjærligheten gjenoppsto i mangfoldiggjort utgave. Liksom ett lite såkorn som blir til aks med mange flere korn. Slik overvant og overvinner kjærligheten dødskreftene i verden den dag i dag.
God helg!
Hilsen Heinke prest
på vegne av alle oss som jobber i Ellingsrud og Furuset menighet