Krisen vi er inne i nå lar oss kjenne savnet etter fellesskap. Venner og familie-medlemmer må holdes på avstand. Alt av feiring og fest må avlyses. Vi kan få se fram og lengte etter det vi skal få være sammen om når dette er over.
Torsdag i den stille uke feirer Jesus den siste måltidet med sine disipler. Han vet hva som ligger foran. Han vet at en av disiplene skal svikte han og overlate han til fienden, overlate han til lidelse og død. Disiplene har vandret sammen med han i tre år. De har sett det han har gjort og de har hørt det han har sagt. Nå er de kommet til den siste kvelden sammen. De forbereder seg på avskjed. Jesus innstifter nattverden. Han sier noe om det han skal igjennom. Jesus gav sitt liv for oss til syndenes tilgivelse.
Det at Jesus led og døde, ja gav livet sitt for oss, gjør at vi alltid kan ha fellesskap med Gud. Det åpnet et evig fellesskap for oss. Så vil vi nå denne påsken kjenne savnet etter fellesskapet rundt nattverdbordet og fellesskapet rundt måltid, fest og feiring. Jesu tilgivelse og nåde er likevel tilgjengelig hele tiden. Han er der sammen med oss, og når dette er over, skal vi igjen få feire rundt nattverdbordet.
Usynlig er ditt rike,
men synlig er det der
hvor ordet ditt forkynnes
og dine gaver er.
Vi ber deg: Vær til stede
i all vår usseldom.
Vær sterk i all vår svakhet
som første gang du kom.
Usynlig er du, Herre,
men synlig er du her.
I brødet som vi deler,
og vinen er du nær.
Vi ber deg: Vær til stede
i all vår usseldom.
Vær sterk i all vår svakhet
som første gang du kom.
NoS 613 Tekst: Eyvind Skeie