Avhengighet er et ord jeg har tenkt mye på i den tiden vi nå er inne i. Det motsatte av avhengighet, nemlig uavhengighet, er noe som for mange er blitt et ideal. Det å være selvstendig og uavhengig, er for mange det som er målet. Vi skal greie oss alene. Det skal liksom være et uttrykk for styrke. Tenk å ta så feil!
Er det noe vi virkelig har sett i denne tiden, er hvor avhengige vi er av hverandre. Hele samfunnet vårt er satt sammen av mange forskjellige brikker som gjør oss avhengige av hverandre. Når en blir syk, en produksjon stoppes eller en dør blir låst, får det så store ringvirkninger. På samme måte har mangelen på fysisk fellesskap, gjort at mange av oss virkelig har sett verdien av å ha venner og fellesskap å være en del av. Vi er avhengige av hverandre.
I søndagens prekentekst fra Johannesevangeliet taler Jesus om seg selv som vintreet og tilhørerne som greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre, sier Jesus. Vi må podes inn i ham, som er vintreet for at vi skal kunne bære frukt. Jeg kan så visst kjenne behovet for å handle selvstendig og i egen kraft. Det viser seg gang på gang at kraften da blir kortvarig og frukten deretter. Jesus inviterer oss til å bli i han, å søke fellesskapet med han. Det er han som virker i oss og gjennom oss. Det er det som bærer frukt.
Avhengighet kan også være av det gode. Vi er avhengige av hverandre og Jesus inviterer oss til å være avhengige av kraften fra han. Den kraften som gir liv og vekst. Velsignet søndag!