Han bar sitt kors
Så felte da Pilatus den dom at det skulle skje som de krevet; og han gav dem Barabbas fri som var kastet i fengsel for opprør og mord, ham som de bad om; men Jesus overgav han til deres vilje for å korsfestes.
Og stridsmennene tok purpurkappen av Jesus og kledde ham i hans egne klær og førte ham bort for å korsfeste ham. Og han bar sitt kors. Men mens de var på veien, traff de en mann som kom utefra landet, ved navn Simon fra Kyrene, far til Aleksander og Rufus; på ham la de korset og tvang ham til å bære det etter Jesus.
Han bar sitt kors. Selv måtte han kjenne vekten av det. Utmattet som han allerede måtte være etter nattens og formiddagens overveldende begivenheter, hudløs og sår som ryggen måtte være etter dunk og svøpeslag, måtte det være en grufull påkjenning for hans legeme. Samtidig var det et varsel om enda hardere ting som forestod. Sjelens byrde måtte være minst like tyngende som kroppens.
At han måtte bære slik, var ingen særstraff for ham. Det var slik romerne pleide å behandle sine dødsdømte. At Jesus omsider fikk avløsning og en annen gikk under byrden, det var altså en særlig gunst. Noe som vel vidner om at Jesus allerede hadde båret så meget mer enn andre dømte at han ikke var i stand til å bære det som andre under lignende forhold måtte bære. Der vi ser ham med smertens byrde på sine skuldre, er det som vi fornemmer gjenklangen av Døperens ord: «Se det Guds Lam som bærer verdens synd!» Det ord som her er brukt for å «bære», betyr egentlig: løfte opp og / eller bære bort, bære ut av verden. Ja, dette er selve saken, han løfter vår syndebyrde, han bærer den med seg, han bærer den bort, bort fra våre skuldre og bort fra Guds ansikt. Han tilintetgjør byrden; der er ikke mer tilbake for oss å bære.
Hva vil det si at han bærer våre synder? - For det første: at det er vår synd, vår selvdyrkelse, vår kjærlighetsløshet, vår gudløshet som virker gjennom hans motstandere. Alt dette må ramme ham, alt dette som står så stikk i strid med alt det han står for. Han blir et bytte for den makt han er kommet for å beseire. Og han velger å bli det, han velger å gi seg hen. Han velger å være ett med synderen enda han hadde full frihet til å vende ham ryggen. Men et slikt fellesskap det blir i sannhet en byrde å bære.
For det annet: han bærer syndens skyld. Menneskets svik mot Gud dømmer mennesket til undergang, for i trass mot Livsherren kan intet bestå. Ved å holde synderen fast like inntil døden, ved selv å gå under i synderens sted, bærer Mesteren selv vår dom. Han går inn under Guds straffende vrede, han lar seg selv ramme - ufattelig mysterium av kjærlighet og smerte! - å bære både menneskers hat og Guds dom over de samme mennesker i sitt hjerte, mot dette blir både kors og tornekrone lett å bære. Den byrde som kan veies i kilo og gram, er nærmest for intet å regne.
Men hva så med Simon fra Kyrene, mannen som får bære for Mesteren? - At Simons navn er husket på denne måten, ja, at endog hans familieforhold er notert, tyder avgjort på at han og hans barn siden fant seg en plass i den kristne kirke. Hans første møte med korset ble ikke det siste!
Også Jesus selv har sagt noe om et kors som den kristne må bære i Mesterens fotspor. Hva er det da vi skal bære når Mesteren har båret alt i vårt sted? - Svar: Simon fra Kyrene bar ikke verdens synder, han gikk ikke inn i rollen som frelser og forsoner. Han ble ikke knust under byrden. Han fikk bare være med og noen korte minutter befri Mesteren for en forsvinnende liten del av hans byrde.
At dette også er den kristnes kall, det er nåde over all nåde. Apostelen sier et sted at han «utfyller i sitt legeme det som ennå fattes i Kristi lidelser». Når et menneske blir ett med Kristi kjærlighet slik at det opplever noe av hans smerte, medlidelsens smerte i fellesskap med denne verdens syndere og sorgbetyngte, da er denne frukt av kjærligheten en offergave som Frelseren tar imot med glede. Den gir ham tilbake noe av det min forståelsesløshet og egenrådighet har revet fra ham. Jeg lider noe av hans smerte: hans lidelse for meg har ikke vært forgjeves. I nåde bar han for meg, i nåde tar han imot min hjelp til å bære ...
Du bar ditt kors. Din härlighet
som alla himlar prisa,
din makt som icke gränser vet,
du lade av, att visa
det intet finns
som icke vinns
av kärleken som lider.
Takk at du bar, vår Herre og vår Frelser, takk at du bar vårt kors som vi skulle ha båret! Takk at du elsker oss svikere så høyt at du ikke bare bar, men at du akter oss verdige til å bære med deg! - Vi ber deg, Herre, bøy oss inn under din byrde, gjør oss frie så vi kan bære med deg. Amen.