Vandring gjennom fasten, 2. april

Vi fortsetter vår "Vandring gjennom fasten" med å legge ut tekster fra Per Lønnings bok fra 1963. Den har senere blitt utgitt uforandret flere ganger, senest i 1999. Vi ønsker, som forfatteren, at tekstene "fortsatt [skal] hjelpe lesere til et møte med Frelseren".

Foto: Odd Vegge

Tårer ved veikanten

Og en stor mengde av folket fulgte ham, og mange kvinner som jamret seg og gåt over ham. Men Jesus vendte seg om til dem og sa: Dere Jerusalems døtre! gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og deres barn! For se, de dager skal komme da man skal si: Salige er de ufruktbare og det liv som ikke fødte, og det bryst som ikke gav die. Da skal de begynne å si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Skjul oss! For gjør de så med det grønne tre, hvorledes skal det da gå det tørre? — Også to andre, to ugjerningsmenn, ble ført bort med ham for å avlives.

Kvinnene ved veikanten gråt. Og det var det visst ikke noe galt i. De må ha vært om ikke av Jesu nære venner, så i hvert fall av hans beundrere. Det gjorde dem oppriktig ondt å være vidner til hans skjebne, de gråt av ekte medlidenhet. Sammenlignet med de harde og kyniske mannfolk som hittil har opptrådt på scenen, opptrer de faktisk som de rene solstråler. Her møter vi da i hvert fall et glimt av ekte menneskelighet.

Er det så at kvinnene av natur står himmelens rike nærmere enn mannen? Ofte kunne vi få et inntrykk av det også når vi ser på kristelig aktivitet i våre dager. Kvinnene har lettere for å legge menneskelig varme og følelse for dagen - er det ikke så?

Og dog har de forskjeller vi kan iaktta mellom kvinne og mann, ikke uten videre å gjøre med Kristi kongedømme. Følelser trenger ikke være ensbetydende med fromhet. Det å være rørt, grepet, fylt av dyp sympati med Mesteren osv. er ikke nok. Med alle våre tårer står vi fortsatt utenfor det egentlige. Vi ser det opprørende i verdens ondskap, vi ser det tragiske i den uskyldige lidelse, men vi ser ikke oss selv i billeder. Vi gråter fra tilskuerplass. Så kan tårene saktens være salte, de koster bare så forferdende lite.

Hvor er ikke sentimentaliteten en fare for vårt åndelige liv! Den billige følelse svulmer opp og fyller sjelen, fyller den så vi føler oss fromme og rike og gode. Vi røres, og vi røres over vår egen rørelse, så det hele blir et surrogat for det som egentlig skal til: en opplevelse av vår egen rolle, en erkjennelse av vår egen skyld.

De tårer er altså verdiløse som ikke samtidig er tårer over oss selv. Bare når jeg ser at det var jeg som slepte ham for dommen, kan jeg gråte rett over Jesu skjebne. «Gråt over dere selv!» «Dersom de handler slik med det grønne tre, hvorledes skal det da gå det tørre?» I disse Jesu sorgfylte ord og i forutsigelsen av ulykker som skal komme, ligger der en dyp omsorg for sjelene. Det er selve det ondes vesen og virkningen her i verden at det omsider rammer og tilintetgjør seg selv. Det onde kan ramme den rettferdige - han står allikevel beskyttet. Skjebnens tilskikkelser kan aldri få ram på «det grønne tre», for det eier en livskraft, det eier en styrke til motstand. Anderledes med «det tørre tre» som savner ressursen.

Derfor er da også Jesu ulykke for intet å regne mot vår. Jesus er i Guds plan, derfor er han dypest sett usårbar. Han bærer i seg en kraft større enn alle smerter. Selv da han i det mørkeste mørke måtte gi trøsten fra seg, var han i Guds lagånd. For oss derimot er forholdet et annet, for oss blir motganger og ulykker en Guds straff, for i vår opplevelse av ulykkene står vi utestengt fra livets herre og uten kontakt med livets mening. Våre motganger blir det de blir, fordi vi er det vi er. Vårt hjertes løsrivelse fra Gud straffer seg selv, den blir sin egen dom. Det tørre tres skjebne blir i alle tilfeller en annen og bitrere enn det grønnes.

Sa la oss følge Mesterens oppfordring og bruke hans ulykke som et speil for vår egen. La oss gråte over oss selv som har behandlet ham på denne måte og som dermed dømmer oss selv. Dette er tårer som ikke faller forgjeves.

Sion, gråt! Det er på tid.

Enno Gud deg gjestar blid,

men han snart seg undan dreg,

skunda Sion, skunda deg!

Kjenn i dag di gjestings tid.

Sjå, ho alt til ende lid!

 

Vi ber deg, Herre, at den sanne sorg måtte fylle våre hjerter. Herre, at du ville jage ut all melankoli av hjertets grunn og befri oss for alle tårer som ingenting gavner. Vi ber om tilgivelse for alt det lettsinn og for alt det tungsinn vi har krenket deg med. Herre, ta oss inn i din sorg og inn i din glede! Amen.

Dele-knapper kan ikke vises uten at du samtykker til bruk av funksjonelle cookies. For å gjøre dette må du trykke på knappen helt nederst i venstre hjørne og marker sjekkboks for funksjonelle cookies og deretter klikke på \"Oppdater samtykke\". Evt. klikk på \"Godta alle cookies\" for å godta alle kategorier av cookies. Deretter må du laste siden på nytt.

Kontaktinformasjon for Manglerud menighet

Kontoradresse:

Byggveien 10, 0680 Oslo

Organisasjonsnummer: 976 987 284

Gavekontonummer: 1506 21 80878 

Vippsnummer: 10432

Telefon:

23 62 99 42 

E-post:

post.manglerud.oslo@kirken.no

Telefon- og besøkstid:

Man-Fre kl.10-15

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"