Han som fortvite
Da nå Judas som forrådte ham, så at han var bitt domfelt, angret han det, og han kom tilbake til yppersteprestene og de eldste med de tretti sølvpenninger og sa: Jeg har syndet da jeg forrådte uskyldig blod. Men de sa: Hva kommer det oss ved? Se du dertil! Da kastet han sølvpengene inn
i templet, og gikk bort og hengte seg; og han styrtet ned og brast itu, og alle hans innvoller veltet ut, og det ble vitterlig for alle dem som bor i Jerusalem. Men yppersteprestene tok sølvpengene og sa: Det er ikke tillatt å legge dem i tempelkisten; for det er blodpenger. Og de holdt råd med hverandre og kjøpte for pengene, lønnen for hans ugjerning, pottemakerens aker til gravsted for fremmede. Derfor heter denne aker den dag i dag på deres eget mål Hakeldama, det er blodakeren. Da ble det oppfylt som er talt ved profeten Jeremias, som sier: Og de tok de tretti sølvpenninger, den verdsattes verdi, han som Israels barn lot verdsette, og de gav dem for pottemakerens aker, således som Herren bød meg.
Vi møter en tredje type tårer. Judas' bedrøvelse er ingen sorg fra tilskuerplass. Det er så. Den er som Peters, en sorg over egen skyld. Men til forskjell fra Peter har Judas intet i behold å håpe på. Der brytes ingen solstråle i hans tårer, det er bare nattsvart fortvilelse tilbake. Dermed setter Judas selve kronen på sitt svik.
Ille er det nok at han i sin blindhet har overgitt Mesteren til hans fiender. Men også for dette fall ville tilgivelsens porter ha stått åpne. Det som til syvende og sist ble hans skjebne, var ikke de 30 sølvpenger han hadde sopt til seg, men den langt dyrere skatt som han slo vrak på, nemlig ham som har «kjøpt og frelst meg fra alle synder, fra dødens og djevelens vold, ikke med sølv eller gull, men med sitt hellige, dyre blod og sin uskyldige pine og død».
Ved sin vantro, ved sin beinharde forvissning om at der ingen utvei finnes, stempler han Mesteren som bedrager. Det er dette siste skritt som er selve fortapelsen. Alle de trinn han hittil har tatt, kunne ha vært gjort om intet. Bare ikke fortvilelsen, det endegyldige nei til håpet, til Frelserens hele livs- og dødsverk. Å utøse Jesu blod er en alvorlig synd, men å avvise det er uendelig meget verre. Denne synd og den alene driver i fortapelsen.
Hva er det som gjør alt så meningsløst for Judas? Hadde han muligens regnet med at Jesus ville ha klart seg, at arrestasjonen ville ha tvunget himmelen til utrykning, at den nølende Jesus omsider ikke ville ha noe valg, men måtte gripe makten og æren med begge hender? Meget tyder på det. Og i så fall ville jo ikke Judas ha blitt stående i historien som forræder, men som den forutseende og besluttsomme hjelpesmann, selvskreven finansminister i det nye herlighetsrike. - Men allerede her avslører han sin vantro, sin mangel på tillit til Mesteren, sin forvissning om selv å kunne ordne tingene langt bedre.
Og så raser det hele sammen, begivenhetene selv stempler ham som forræder. Han har gjort seg skyldig til Guds og menneskers forakt. Ikke engang hans oppdragsgivere har omsorg for ham. De nekter ham endog den lille oppreisning å ta pengene tilbake og redusere hans brøde fra å ha solgt Mesteren til bare å ha overgitt ham. - Hvor er det ikke karakteristisk dette: de «venner» som lokker oss ut i svik og usannhet, er de første til å slå handen av oss når vi etterpå kommer i nød og har bruk for støtte. Det fellesskap som finnes i synden, er nådelost, til syvende og sist tjener det bare til å mangedoble ensomheten.
Hverken i himmel eller på jord øyner Judas et håp som kan befri ham fra hans nidverk. Han står ved sjelens absolutte nullpunkt. Og hans øye er helt blindt for det som han har vært med på å fullbyrde: hvor ondskapens triumf ble stor, ble kjærlighetens så meget større. Guds velde er så meget større enn djevelens. Selv den ondes nøkkelspillere blir brukt som brikker i Guds hånd. Endog Judas.
Så ligger der også et mektig apropos i de 30 sølvpengenes skjebne. I overensstemmelse med det gamle profetord blir «den verdsattes verdi» investert i «pottemakerens aker», som nå blir «et gravsted for fremmede», for slike som tidligere ikke hadde hatt noen fredet hvileplett. Ved dette at Mesteren blir solgt og overgitt i fiendens hender, overgitt til død og grav, åpnes der for alle oss fremmede og utlendinger en fred og en hvile ved siste korsvei. «Jesus, takk at jeg skal eie/ved din død et rolig leie.»
Gud, så la meg aldri lære
ondt av denne onde mann!
Er enn mine synder flere
enn det store havets sand,
om jeg med min sorg og skam
ligger dypt i dødens slam
og er skutt av Satans pile,
Gud la aldri meg fortvile!
Om din himmel og din trone
jeg med synd har stormet, så
selve himlens guddomskrone
freidig jeg forgrep meg på,
om jeg all den synd som kan
sette folk i bolt og bann,
hadde her i verden drevet —
dog er du min frelser blevet.
Vi som så ofte har sviktet deg, Herre Jesus, og har utlevert deg til fienders spott og mishandling, takker for din troskap som er stor nok til å overvinne også vårt svik. Hjelp at vi aldri måtte henfalle til synden over alle synder og avvise din lidelse og død for oss til alle våre synders nådige forlatelse. Miskunn deg over alle som fristes til fortvilelse, og la dem få se deg slik som du er. Velsignet være ditt hellige navn. Amen.
Gjengitt med tillatelse. Takk!