Vandring gjennom fasten, 23. mars

Vi fortsetter vår "Vandring gjennom fasten" med å legge ut tekster fra Per Lønnings bok fra 1963. Den har senere blitt utgitt uforandret flere ganger, senest i 1999. Vi ønsker, som forfatteren, at tekstene "fortsatt [skal] hjelpe lesere til et møte med Frelseren".

Foto: Odd Vegge

Hos hyklerne

Men jødene gikk ikke selv inn i borgen, for at de ikke skulle bli urene, men kunne ete påske. Pilatus gikk da ut til dem og sa: Hva klagemål fører dere mot denne mann? De svarte og sa til ham: Var dette ikke en ugjerningsmann, da hadde vi ikke overgitt ham til deg. Pilatus sa da: Ta dere ham og døm ham etter deres lov! Jødene sa da til ham: Vi har ikke rett til å avlive noen – for at det Jesu ord skulle oppfylles som han sa for å gi til kjenne hva slags død han skulle dø. Men de begynte å føre klagemal imot ham og sa: Denne har vifunnet villleder vart folk ogforbyr a gi keiseren skatt og sier om seg selv at han er Messias, en konge.

Det lyder som en skjærende kontrast: anklagerne kan ikke gå inn i borgen til hedningen Pilatus. Da ville de nemlig ha pådratt seg en «urenhet» som ville ha stengt dem ute fra aftenens hellige påskemåltid (som etter skikk og bruk foregikk fredag aften). Men de pådrar seg ingen sjenerende flekker ved det de nå er i gang med: å utlevere himmelens herre til død og undergang.

De står i ferd med å «ete påske», altså med å feire festen til minne om Guds store redningsverk: han fridde en gang sitt folk fra bånd og trengsel og trellekår. Og offerlammet som fikk sitt blod strøket på dørstolpen for å markere hvor israelittene bodde, og som dermed ble dem til redning i den kritiske natt da himmelens dom gikk over undertrykkerne - dette offerlam var selve festens midtpunkt. - Et varsel om den endegyldige påske, påsken da Gud med sitt grenseløse kjærlighetsoffer en gang for alle skulle fri sitt folk fra ndergangsmaktene.

Midt oppe i denne fest, med Guds store påminnelse for øye, står folket og dets ledere blinde. De ser intet av det påskedrama de selv medvirker i, men påskefest og påskefeiring er de i høyeste grad opptatt av. Kan vi forestille oss en mer tragisk forbindelse enn denne?

Og vi hører på deres rop, på. klagemålene de dynger Mesteren ned med: brokker av sannhet, misforstått og forvrengt. Det er som vi merker de strammer seg selv opp med ropene, blir dristigere, grovere, sikrere på sin rett. Jo høyere jeg roper, og jo flere som roper med meg, jo mindre behov blir det for beviser. Når vi blir tilstrekkelig mange og tilstrekkelig modige, følger det av seg selv at sannheten må rette seg etter oss.

Det faller lett for oss å se hykleriet hos dem som ropte utenfor Antoniaborgen i langfredagsgrålysningen. Men hva med vårt eget? Vi trenger ikke gå sa langt som til de tusener som med lengsel ser frem til påsken, men som - i likhet med Jesu anklagere - aldri fikk øye på påsken i påsken. La meg som kaller meg kristen, se på meg selv: Har jeg noen gang skjøvet de små tingene i forgrunnen i mitt kristenliv så selve den store tingen ble borte? I omsorgen for egen renhet og korrekthet har jeg noen gang forkastet selve Jesu påskeoffer? Det skulle vel aldri ha forekommet at min egen kristelighet, og særlig den delen av den som umiddelbart syns, ble så viktig for meg at jeg slo hånden av et menneske som hadde bruk for meg? Alt hva jeg har unnlatt å gjøre mot en av den store Mesters minste brødre, har jeg unnlatt å gjåre mot ham selv. I hvert menneske jeg overgav til sin egen skjebne, er det egentlig ham jeg har overgitt. Det er hans kongedømme jeg svikter, og dermed: det er ham jeg anklager - som hans fiender gjorde det den gang - for å gi seg ut for konge og herre med urette. For jeg har i gjerning avvist hans herrekrav.

Så ligger kan hende også for meg Påsken skjult under egenrettferdighetens massive dekke. Det går an å holde påske, alvorlig og «kristelig» påske, uten annen kontakt med den egentlige Påske enn at jeg er med og utleverer Guds Sønn til å korsfestes.

 

Hjelp meg at jeg ikke kun

ser på dine plager,

vis meg også deres grunn

og den frukt så fager:

Årsak var nok også jeg,

jeg med synder mange.

Alle har de martret deg —

At jeg fred skal fange.

 

La den kunnskap fylle meg

rett med anger, Mester,

så. med synd jeg aldri deg,

mer på jord korsfester.

Skulle jeg vel ønske mer

mine levedager,

det du måtte bøte her

med så store plager?

 

Min Herre og min Gud: Du ser hva der bor av hykleri og falskhet hos meg, i min verdslighet og i min fromhet. Du ser hvor jeg slår vrak på din kjærlighet ved å slå vrak på de mennesker du sender meg til, og hvorledes jeg dermed på ny overgir deg til korsdøden.

Herre, tilgi! Herre, omvend! Herre, forbered meg til sann påske! Amen.

Kontaktinformasjon for Manglerud menighet

Kontoradresse:

Byggveien 10, 0680 Oslo

Organisasjonsnummer: 976 987 284

Gavekontonummer: 1506 21 80878 

Vippsnummer: 10432

Telefon:

23 62 99 42 

E-post:

post.manglerud.oslo@kirken.no

Telefon- og besøkstid:

Man-Fre kl.10-15

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"