Herodes og Pilatus
Og på alle yppersteprestenes og de eldstes klagemål svarte han intet. Da sa Pilatus til ham: Svarer du ikke et ord? Hører du ikke hvor meget de vidner imot deg? Og han svarte ham ikke på et eneste ord, så landshøvdingen undret seg storlig. Men de tok sterkere i og sa: Han oppvigler folket, idet han lærer over hele Jødeland, fra Galilea av, hvor han begynte, og like hit. Da Pilatus hørte det, spurte han om mannen var fra Galilea, og da han fikk vite at han hørte under Herodes, sendte han ham til Herodes, som også var i Jerusalem i de dager.
To fiender forsones. Fra denne dag av er de venner. På en måte kan det jo ta seg ut som den reneste solskinnshistorie. Årsaken til deres forsoning er Jesus, og det er jo nettopp denslags han er kommet til verden for. «Å rive ned fiendskapets skillemur» var selve hans kall.
Men det som skjer mellom Herodes og Pilatus, er i virkeligheten et vrengebillede på Jesu forsoning. To synderhjerter som møtes og drar kjensel på seg selv i hverandre, vil alltid forenes.Men dette kan skje på to motsatte måter. De kan forenes i anger. De kan også forenes i flukt: hjelper du meg, så hjelper jeg deg - unna ansvaret, unna oppgjøret.
Det er det siste som skjer med Herodes og Pilatus. Begge ønsker de å fri seg fra ansvar. Begge ønsker de å stå utenfor. For dem er nok Jesus et interessant og underholdende tilfelle. Men en klar stillingtagen til hans sak må de for enhver pris unngå. De gjennomskuer klagemålene, de forstår at det politiske samfunn ikke har noen konkurrent i denne mann, som representanter for dette samfunn kan de ikke sette seg til doms over ham. Det kongedømme han representerer, er for så vidt ufarlig. Men for min personlige tilværelse, for mitt eget hjertes kongedømme, for hele den verden hvis sentrum er mitt store jeg - for den er han livsfarlig.
Derfor gjelder det å verge sin politiske anstendighet ved å frikjenne ham samtidig som frikjennelsen må skje på en slik måte at mitt hjerte unngår å kapitulere for ham. - I tillegg til det kommer selvsagt den menneskelige feighet: jeg må ikke miste folkets gunst og undergrave min posisjon i denne verden.- Problemet blir altså kort og vondt: Hvordan skal jeg unnslippe Jesus med min egen og andres aktelse i behold?
Pilatus ser en redning i å velte problemet over på Herodes. Herodes sender fangen tilbake i narreklær. Dermed har han reddet både seg og Pilatus. Herodes tar ikke ansvaret på sine skuldre, men han sier uten ord: Jeg føler som du, la oss nå stikke av sammen. Enn om vi behandlet mannen som utilregnelig, enn om vi holdt ham for narr og fikk mengden til å frikjenne ham fordi den opplevde ham på samme maten? Dermed er jo floken løst og alle problemer ute av verden.
Hvilken uhyggelig glede knytter det seg til en slik hjertenes forståelse! To mennesker på flukt fra Gud finner hverandre og opplever hvilken fantastisk støtte der ligger i dette: å være felles om flukten. To møter hverandre, tre, fire, åtte, hundre, tusener og millioner. Der finnes et fellesskap i Antikrist, en solidaritet, en salighet, vi flykter sammen, vi holder hverandre fast i flukten, vi befester hverandre i løgnen. Og vi stiger i hverandres aktelse og kjærlighet gjennom dette «brorskap».
Men et ekte hjertenes fellesskap er det ikke. Det er nemlig et fellesskap i å fornekte fellesskapet. Det er en pervertert, en vrangsnudd hjertenes forening.
Hvor ofte lar vi oss ikke fange av den samme forening! Vi blir venner, vi får venner, og vi holder på venner ved at vi flykter sammen med dem. Vi vinner popularitet ved ikke å ta Jesus på alvor. Dvs. ta ham som Konge. Om vi ikke gjør ham til narr, reduserer vi ham gjerne til en stor lærer, et betydelig moralsk forbillede, en verdifull kulturimpuls, en edel personlighet eller hva det nå kan være, bare det ikke generer. Dermed «redder» vi ham. Og dermed redder vi vårt eget skinn. Dessuten vinner vi vennskap.
Men ikke Guds.
Jesus, når jeg meg besinner
på din skjensel, ve og spott,
nettopp da mitt hjerte finner
ære, nåde og alt godt.
Ja, i dem skal all min skam,
all min utflukts falske ham,
for Guds ansikt helt tildekkes
og meg ærens krone rekkes.
Vår Konge som lot deg binde til allverdens løgnere og flyktninger, for å løse oss alle av de falske band som baster og binder oss til hverandre. Løs oss, og bind oss til deg og til våre medsyndere med ekte bånd. Gjør oss ett med dem i selverkjennelse og anger, lær oss å elske dem med din kjærlighet, riv oss ut av den store feigheten slik at du ved oss kunne frigjøre dem. Hjelp oss til å bygge et vennskap for ditt kongerike og i ditt kongerike. Vår Konge. Amen.