Fra Herodes til Pilatus
Og da Herodes så Jesus, ble han meget glad; for ban hadde i lang tid ønsket å få se ham, fordi han hadde hørt om ham, og han håpet å få se et tegn av ham. Han spurte ham da med mange ord; men Jesus svarte ham intet. Og yppersteprestene og de skriftlærde stod og klaget hårdt på ham. Men Herodes med sine krigsfolk hånte og spottet ham; deretter kastet han et skinnende kledebon om ham og sendte ham således tilbake til Pilatus. Den dag ble Pilatus og Herodes venner; før hadde de ligget i fiendskap med hverandre.
Uttrykket er velkjent. Det brukes hyppig og i tankeløshet. Et menneske som trett og oppgitt vil fortelle at det har trasket en 5-6 trapper opp og ned uten resultat, sier gjerne at det har rent «fra Herodes til Pilatus». En aldri så liten tanke på det som egentlig ligger i ordene, burde forby slik lettsindig tale. Fra Herodes til Pilatus slipper vi å vandre, for den veien er det en annen som har vandret for oss.
Hva er det som gjør denne vandring så tung for Mesteren? Er det narredrakten og spotten? Er det kroppens smerter under den «refselse» han omsider blir pålagt? - Mon ikke hans dypeste lidelse hele tiden er den samme, kjærlighetens lidelse ved ikke å nå frem. Smerten ved å utrette det motsatte av det den lever - og dør - for å utrette. Hvor kjærligheten drar frem, blir menneskene onde. Eller kan hende det er rettere å si: avsløres de, hjertets skjulte ondskap presses frem i dagen.
I og for seg er det ikke nok at de behandler et forsvarsløst medmenneske med hån og forakt. Men uendelig blir alvoret når sakens fulle sammenheng er klar: de avviser sin eneste redning. De korsfester sitt eneste håp. Mer uhyggelig har menneskets nei til Gud aldri åpenbart sine avgrunnsdybder.
Selv tier Mesteren. Han har ikke mer å si. Han har stillet det avgjørende spørsmål til sine dommere: hvem er av sannheten, hvem hører mitt rike til? - Alle de spørsmål som bare er forsøk på å døyve hans, har han intet svar til. Ved å la seg trekke inn i deres spørsmålsbaner, ved å la dem bestemme samtaleretningen, kan han ingen hjelp gi dem. Skal de flykte fra Guds store utfordring, får de heller klare seg uten hans håndsrekning.
Så må de da noe gjøre for å slippe unna dommen i denne taushet. Noe som kan adsprede samvittigheten. Noe som kan uskadeliggjøre fredsforstyrreren. Og helst på en måte som ikke svekker deres posisjon i egne og andres øyne. Mon det ikke kan hende at vi som skulle representere Riket i dag, iblant forsømmer den hellige taushet? Vi er så opptatte av ikke å bli svar skyldig på Varherres vegne, at vi iblant lar motstanderne ta oss til fange med sine spørsmal. Dermed avsloører vi også. var egen «verdslighet»: vi er mer på talefot med vår Konges dommere enn vi er det med ham.
For den som vet å tale rett og tie rett, ryker nok «forståelsen» med denne verdens flyktninger. Han blir selv en fredsforstyrrer, en farlig person som må nøytraliseres. Han kan få oppleve seg isolert, hånet, fraskrevet sunn fornuft og borgerlig aktelse. - Å, vi som har slik en overflod av ære og anseelse hos en Herodes og en Pilatus - hvem er vi egentlig, og hvor går vi hen?
Måtte vi bli forenet med vår Herre og Konge på en slik måte at vi fikk ta del med ham også i hans forhånelse. Måtte vi ferdes mellom Herodes og Pilatus, ikke i popularitetens prektige purpur, men i vår store Mesters narrekappe! Det give Gud!
Ditt lys bestråle korsets dal
og alltid for meg brenne,
at jeg fra. deg og dines tall
meg aldri bort må vende,
men følger opp og ned,
beredt til strid og fred,
og tenker på hvor hardt det var
for deg da du min byrde bar.
Vi takker deg, vår store Herre, som villig gav avkall på ære og aktelse i denne verden for å kunne føre oss til en evig heder og ære. Vi bekjenner for deg at vi ofte søker ære av mennesker mer enn ære av deg, og at vi viker tilbake for å bære din narrekappe. Herre - måtte det du har delt med oss, bli så overveldende og stort for våre hjerter, at vi villig og med glede er med og deler din forsmedelse i verden! Amen.