Barabbas
Men på høytiden pleide landshøvdingen å gi folket en fangefri, hvem de ville. Nå hadde de den gang en vel kjent fange som hette Barabbas, en røver, han var kastet i fengsel sammen med noen opprørere som hadde gjort et mord under et opprør i byen. Og folket kom opp og begynte å be Pilatus om det som han alltid pleide å gjøre. Da svarte han dem og sa: Hvem vil dere jeg skal gi fri, Barabbas eller Jesus, jødenes konge, som dere kaller Messias? For han visste at det var av avind yppersteprestene hadde overgitt ham til ham. Men mens han satt på dommersetet, sendtehans hustru bud til ham og lot si: Ha ikke noe med denne rettferdige å gjøre! For jeg har lidt meget i drømme i dag for hans skyld.
Få skikkelser i historien er blitt omspunnet av diktning og legender som han. Få har utfordret menneskers nysgjerrighet som dette navn som vi praktisk talt ingenting vet om. Hvem var han, denne nøkkelperson i påskedramaet, han som bokstavelig talt ble lagt i vektskålen mot Frelseren, og som - ganske uvitende og uforskyldt - berget livet ved Mesterens død? På en måte står han der som en inkarnasjon av hele menneskeheten. Barabbas representerer oss alle. Barabbas åpenbarer hvem vi er: skyldige som reddes uforskyldt ved at den uskyldige overtar vår plass.
Men bortsett fra dette: hvem er han? Med utgangspunkt i Skriftens opplysning at han var en morder, har kristne mennesker ofte tenkt seg ham som den mest forbryterske av alt forbrytersk: en rovmorder, en voldsforbryter, en skrekk og et skremsel for alle bra mennesker. - Rimeligvis er billedet galt. Markusevangeliet som har de fyldigste opplysningene, forteller at han hadde deltatt i et opprør og der hadde gjort seg skyldig i et manndrap. Barabbas har da vært en motstandskjemper, en av dem som hadde prøvd å velte romerveldet og bringe folket frihet med våpen i hånd. En representant for det Messiasrike Jesus ikke ville bringe, og som det kostet ham livet at han ikke ville tjene.
Det er altså ikke slik at folk foretrekker forbrytelser og ondskap fremfor godhet og menneskekjærlighet. Hadde det bare vært så vel, da var vi jo med det samme uten delaktighet i justismordet - et slikt valg kunne jo aldri vi gjort til vårt. Men straks Barabbas mister forbrytermasken og blir noe bortimot nasjonalhelt, begynner det å spøke. Atter en gang drar vi kjensel på valget. Ikke: en god og velaktet mann kontra en kjeltring, men: en hersker som vil styrte vår egen kongetrone og en som vil styrke den.
Pilatus spiller et utspekulert spill: dersom yppersteprestene virkelig er redd politisk uro og folkeforstyrrelser som kan bringe fedrelandet i fare, må de da frykte en Barabbas mer enn alt. Stillet på et valg som de nå stilles på, må da selv Jesus for dem fortone seg som det minste onde. - Men da forregner han seg, for da overser han valgets egentlige dybde. Han ser ikke at endog han selv har tatt parti for Barabbas - nemlig ved å avvise Jesu kongedømme og vri seg unna dets utfordring. Enhver som ikke velger Mesteren som konge, velger ham i det hele ikke. Han velger Barabbas.
Den som velger seg selv, velger alltid Barabbas, helten som ikke forstyrrer roen i våre hjerter. Pilatus valgte Barabbas da han valgte Pilatus, Kaifas da han valgte Kaifas, jeg da jeg valgte
meg. Det jeg og det meg som ikke vil la seg korsfeste, som heller utleverer en annen til korset bare jeg selv går fri.
Og fri gikk Barabbas, våres alles store urbillede. Han fikk friheten ganske gratis, den kostet bare Jesus et kors. - Ble den friheten til virkelig frihet for ham? Det vet vi ikke. - Måtte den bare bli til frihet for oss!
Korsets tre er tronen hans
hvor de vil ham sette,
for hans hoved tornekrans
vil de fleste flette.
Jesus, det er verdens kår,
her ditt rike lider,
legem ditt må bære sår
til de siste tider.
Vi ber deg, Herre Jesus Kristus, å vise oss det valg vi er satt på. Herre, gi at vi aldri måtte hjelpe til med å korsfeste deg! Takk at du selv har valgt å gi ditt liv for å løse oss av alle lenker! Hjelp oss til å ofre vårt liv sammen med deg forat verden kan leve. Ved deg og deg alene. Amen.