Skriften oppfylles
Da nå stridsmennene hadde korsfestet Jesus, tok de hans klær og delte dem i fire deler, en for hver stridsmann. Likeså tok de kjortelen. Men kjortelen var usydd, vevet fra øverst og helt igjennom. De sa da til hverandre: La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den! —forat Skriften skulle oppfylles som sier: De delte mine klær imellom seg og kastet lodd om min kjortel. Og de satt der og holdt vakt over ham, og folket stod og så på.
Atter en gang disse forferdende ord: «for at Skriften skulle oppfylles ...» Skjult bak korsfestelsens opprørende drama skimter vi altså Gud. Ikke slik at Gud vil lidelsen, vil smerten, vil grusomheten. Men Gud vil noe med det som skjer. Han er mektig til å bruke endog fiendens voldsomste fremstøt, så de til syvende og sist må fremme hans mål. Nettopp når fienden fråder som verst, bekrefter han Guds Ord og besegler sitt eget nederlag.
I skildringen av Jesu korsfestelse er der en gammel-testamentlig tekst som særlig går igjen, den 22. Salme. En rekke vers fra denne salmen er sitert, dels i Jesu munn, dels i tilskuernes, dels i beretterens (Salme 22 v. 2, 8, 9, 19). I denne salmen taler et menneske i den største elendighet, det er hjemsøkt av sorger og sykdom, det er satt helt utenfor det «gode selskap» og utlevert godtfolks han og forakt. Muligens er det en som har vært utsatt for urettferdig rettsforfølgelse og er blitt dømt etter falske anklager - et menneske som har opplevet seg forkastet av alle, endog av Gud. Her taler den ytterste elendighet.
Ved at Jesus så si stiger inn i salmen og gjør den til sin, slik han med all tydelighet gjør det der han omsider roper ut ordene fra dens åpningsstrofe: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» - viser han at han har gjort selv den ulykkeligstes ulykke til sin. Hvem den prøvede mann i Salme 22 var, det vet vi ikke. Men vi vet at selv i hans prøvelser er Guds Sønn steget inn. «Han er prøvet i alt i likhet med oss ...» Ved at Jesus gjør denne ulykkelige manns skjebne til sin, viser han at han går inn under alle ulykkeliges ulykker. Som han stiger inn i Salme 22, stiger han inn i vår verden. «Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slatt av Gud og gjort elendig. Men han er såret for vare overtredelser, knust for vare misgjerninger; straffen lå på ham forat vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fatt legedom.» ( Es. 53)
Allerede der stridsmennene kaster seg over hans klær for å hale til seg et bytte, minnes vi om salmens ord: «De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om min kjortel.» Denne lite oppbyggelige scene, som nok var temmelig vanlig ved henrettelser, i hvert fall hvor det var noe av verdi å raske til seg, fremheves av evangeliet og blir dermed en påminnelse om noe som angår også oss: Jesu rette arvinger er hans bødler. «Vi ble forlikt med Gud mens vi enn var fiender.» Det er i våre uverdige hender arven blir etterlatt.
I den gamle kirke ble der spunnet mange legender om Jesu kjortel og dens videre skjebne. Hvorledes gikk det egentlig med den mann som skulle bære den videre, hva skjedde der med ham under Mesterens undergjørende kraft? - Slike funderinger kan vi nok like godt spare oss, gjetninger blir aldri noe mer enn gjetninger. - Langt viktigere er det for oss å spørre etter den arvelodd som ble vårt bytte. Hva har vi gjort med den, hva har den fått utrette med oss? Har den fått forvandle oss til hans bytte? - Hvis ikke, ja, da blir vi med all var kristne arv stående som tyver og røvere og intet annet.
Ingen nød du ville vrake,
nei, med tålmod bar du den,
fikk den bitre død å smake
for å gi meg liv igjen.
At jeg skulle løskjøpt være,
led du all den skjensel svære.
Tusenstemmig takken visst
stiger mot deg, Herre Krist.
Herre, vi takker deg for den kledning som vi har arvet ved din død, vi priser deg ved din rettferdighet som skjuler alle våre brist og svik, vi lover deg at du ville stige inn i vårt sted og bytte med oss. Herre, åpne du våre øyne for Skriftens vidnesbyrd, og våre hjerter for din kjærlighet. Amen.