To røverskjebner
En av ugjerningsmennene som hang der, spottet ham og sa: Er ikke du Messias? Frels deg selv og oss! Men den annen svarte ham og irettesatte ham og sa: Frykter du ikke engang for Gud, du som er under den samme dom? Og vi med rette; for vi får igjen hva våre gjerninger har forskyldt; men denne har ikke gjort noe ondt. Og han sa: Jesus! kom meg i hu når du kommer i ditt rike! Og han sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag skal du vare med meg i paradis.
Beretningen om de to røvere er på en gang en alvorstung og en frydefull påminnelse. Alvorstung fordi den viser at et menneske selv på dødens terskel kan holde fast ved det store bedrag. Hvor kjærligheten ikke slapp til under livet, er der ingen garanti for at den skal bli grepet i døden. Det går an å dø, og å dø kald og rolig, uten at det beviser det ringeste om at forholdet til Gud er det rette. - Frydefull fordi den bevidner at der er håp, endog hvor alle livets muligheter er oppbrukt, og oppbrukt så ille som noe i det hele tatt kan oppbrukes. Der er redning selv for en røver, selv for en røver som ingen tidsfrist har tilbake for noe nytt og bedre liv.
Hva er det som foregår med den botferdige røveren? Vi vet ingenting om hans fortid. Ingenting om hvor fæl en røver han hadde vært, ingenting om hvorvidt han hadde møtt Jesus før, eller om hvor meget han hadde lært om ham. Det eneste vi får vite om det første menneske som får følge Mesteren inn til herligheten, er dette at han er en dødsdømt røver, at han irettesetter den andre som spotter, at han vedgår sin skyld, og at han ber Jesus å tenke på ham i sitt rike. Det sier ikke meget, det gir oss lite stoff til å danne oss noe billede av mannen. Det eneste vi blir sittende igjen med, er dette: en synder innrømmer sin skyld og ber om miskunn, og han får straks et løfte om at hans bønn skal bli oppfylt.
«I dag skal du være med meg i Paradis.» Ordet «Paradis» betyr hage. Som navn på det sted hvor Gud omsider skal samle sine barn, henspiller det på den første hage, Edens hage, hvor Gud i skapelsens morgen satte mennesket. I Paradis er alt som det «sprang i Guds tanke frem». Guds sol stråler, og alt er såre godt. Alle pletter og alle rynker slettet ut av skapningens ansikt. En røver er ikke lenger røver, han er et menneske som lever i Guds nærhet og som er lykkelig ved å gjøre det.
«I dag.» - Skulle vi ikke tro der ble en ventetid, en ventetid frem til dommens dag, eller i hvert fall til påskemorgen? – Et slikt spørsmål er visst galt stillet. Vår fornemmelse av tid hører dette liv og denne verden til. I evigheten er der ikke spørsmål om år eller dager, om timer eller sekunder. Der gjelder bare Guds evige nå. Derfor er det også slik at når Mesteren griper et døende menneske ved hånden for å lede det frem, sa sier han alltid: «I dag.» Han leder oss ikke ad omveier, han leder oss rett frem. Til Gud. Til hagen hvor alt er som det er skapt til å være.
Dette er det Jesu kors åpner for. Fra korset går veien direkte til kronen. For korset rydder unna alt det som stenger mellom Gud og oss. Vår grenseløse gjeld. Våre tilfrosne hjerter. Vår bundethet i løgnens lenker. Alt avdekkes, alt dømmes, alt overvinnes. Spørsmålet er bare om vi lar den store Seierherre åpne for oss og om vi åpner oss for ham, så alt blir liggende i Lyset. Lyset fra Paradis.
For vi er alle røvere. Men vi har valget mellom to utgaver av rollen.
Røveren som vil tilegne
seg din døds og seiers kraft,
vil du på ditt hjerte tegne,
skjenke Paradisets saft.
Fri meg, Jesus, fri meg fra
røverskam, men gi meg da
når jeg er i dødens våde
denne røvers tro og nåde!
Herre Jesus: vi som i all vår strid og møye må vedgå at der ikke kommer noe verre over oss enn det vi har fortjent, vi som ikke er i stand til å hvile ut i Guds vilje og som derfor stadig forfølges av vantroens uro og forferdelse - vi takker deg at du valgte å bære etter vår fortjeneste og ikke etter din. Takk at du lot deg stenge ute fra Gud og mennesker for å kunne lukke oss inn, takk at du tar oss ved hånden og leder oss til Paradis. Herre - tenk på oss i ditt rike, tenk på oss i dag og i vår siste time! Amen.