Han som angret
Og straks mens han enda talte, gol hanen annen gang. Og Herren vendte seg og s på Peter. Da kom Peter Herrens ord i hu, hvorledes han hadde sagt til ham: Før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger. Og Peter tok det til hjerte, gikk ut og gråt bitterlig.
Da det nå var blitt morgen, samledes hele rådet, alle yppersteprestene, de skriftlærde og folkets eldste, og holdt råd imot Jesus for at de kunne drepe ham. Og de førte ham frem i sitt rådsmøte og sa: Er du Messias, da si oss det! Men han sa til dem: Om jeg sier dere det, tror dere det ikke; og om jeg spør, svarer dere ikke. Men fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved kraftens høyre hand og komme i himmelens skyer. Da sa de alle: Er du da Guds Sønn? Han sa til dem: Dere sier det; jeg er det. Da sa de: Hva skal vi mer med vidnesbyrd? Vi har jo selv hørt det av hans munn. Og hele hopen stod opp, bandt Jesus og førte ham fra Kaifas til borgen og overgav ham til landshøvdingen Pilatus. Det var tidlig på morgenen.
Peter gikk ut og gråt bitterlig. La oss stanse et øyeblikk ved disse tårer. Senere i lidelseshistorien får vi også høre om tårer fra mennesker som er vidner til Jesu skjebne. Men disse tårene blir avvist. Mesteren ønsker dem ikke - det er nemlig tårer fra tilskuerplass. Anderledes med Peters gråt. Der meldingen om den bryter inn i beretningen, er det som alle onde makter slipper taket, og vi fornemmer det sus av lettelse som strømmer gjennom all himmelens engleskarer. Peters gråt er en befriende gråt.
Hva er det da som er skjedd med ham - har han forstått sin feiltagelse, har han begrepet hvorfor Jesu vei måtte bli som den ble, står han der plutselig med full og hel innsikt i frelsens mysterium? Å, nei - alt dette er noe som ikke vinnes i et øyeblikk. Og når vi siden møter Peter igjen, er han fortsatt ingen fullbefaren teolog. På påskedag star han like forbløffet og like lite troende som de andre.
Og allikevel er han reddet. Han har møtt et blikk fra den fangne Mester, og dette blikk har sagt ham det som han trenger å vite. Det er for det første påminnelsen om hva Jesus hadde sagt samme kveld, men Peter selv hadde benektet - benektet med store og stolte ord. Så hadde Jesus tross alt sett rett og Peter urett. - Men samtidig må blikket ha sagt noe mer, det må ha fortalt den fornektende disippel at båndet mellom Jesus og ham ikke var revet over. Peter har en plass i Jesu omsorg, og selv er han, tross alt sitt svik, bundet til den herre han har tilhørt. «Herre, hvem skulle vi da gå til? Du har det ord som gir evig liv ...»
Det mangler fortsatt både det ene og det andre på at Peter virkelig forstår. Og ikke desto mindre har han sett, sett alt det han i øyeblikket trenger å se. Han har sett Mesteren og sett seg selv i lysstreifet fra ham. Dermed blir han skyldig. Ikke at han har fullt overblikk over sine feil, bare at han skjønner han har sviktet, at han har brutt tillitsforholdet, forsyndet seg mot fellesskapet, skjøvet fra seg den mannen som - selv om Peter ikke forstår ham - må være den som forstår best. Som forstår alt.
Så må jeg da vel gråte. Gråte over at jeg med min fornektelse har krenket min dypeste kjærlighet og såret ham som skulle være meg mer dyrebar enn alle. La gå at jeg ikke begriper meg på hans handlemåte! Hans omsorg og hans innsikt kan jeg jo allikevel ikke dra i tvil. Hvorfor har jeg så ikke enkelt og tillitsfullt latt ham råde, hvorfor har det ikke vært min høyeste lykke å følge i hans fotspor for allverdens øyne? Om min fatteevne var aldri så sviktende, hvorfor skulle jeg svikte min kjærlighet?
Der hvor denne sorg og denne smerte slår ned, der spretter de ekte angerens tårer, som er det fullkomment motsatte av alle sentimentale øyendråper. Når tårene ofte er kommet i vanry i den kristne kirke, er det vel fordi de iblant har sprunget frem av noe annet enn anger. Vi stirrer på det skjønne, det storslagne, det mektige og det rørende i Mesterens skjebne. Men vi stirrer fra tilskuerplass, med det resultat at vi like snart røres over vår egen rørelse. De «fromme» tårer styrker oss i tilliten til vår egen «fromhet». Tårene smaker søte, de blir et åndelig nytelsesmiddel, i stedet for angerens brennende smertesoffer.
Men for Peter er det håp. - Og Petershåpet er i virkeligheten det eneste håp som finnes i denne verden.
Jesus, gi meg gråt og sukke,
gi meg sorg for mine feil.
La din Ånd mitt hjerte lukke
opp for nådens klare speil!
Gi meg så i siste nød
lindring ved ditt blod, din død -
at min siste gråt og klage
må til himlens fryd meg drage.
Herre: Med sorg og smerte må jeg bekjenne for deg at jeg ikke bare har manglet det klarsyn som fatter og ser den vei du måtte vandre, og det mot som skulle til for åpent å gå veien med deg - jeg har endog sviktet kjærlighetens bud ved å hyse tvil og mistillit til deg, og ved å velge mine egne veier på tvers av den vei du valgte for meg. Herre, du trøster for alle angerfulle og redde, gi meg sann sorg i hjertet over alt dette og over alt det det har kostet deg. Og måtte denne sorg føre meg tilbake til deg, du min glede. Amen.
Gjengitt med tillatelse. Takk!