Men mens Peter var nede i gårdsrummet, kom en av yppersteprestens tjenestepiker, dørvoktersken, og da hun så Peter sitte ved ilden og varme seg, stirret hun på ham og sa: Også du var med denne Nasareer, Jesus. Men han nektet det for dem alle og sa: Jeg kjenner ham ikke, kvinne, og jeg forstår ikke hva du mener. Og han gikk ut i forgården, og hanen gol. Men en annen pike så ham og begynte å si til dem som stod der: Også denne var med Jesus fra Nasaret. De sa til ham: Du skulle vel ikke være en av hans disipler du også? Og en annen sa: Du er en av dem. Men han nektet det atter, og det med en ed og sa: Menneske, jeg er ikke, jeg kjenner ikke det menneske. - Og omkring en time etter stadfestet en annen det og sa til like med dem som stod der, til Peter: Sannelig, du er en av dem; du er jo en galileer, og ditt mål røber deg. En av yppersteprestens tjenere, en frende av den som Peter hadde hugget øret av, sier: Så jeg deg ikke i hagen sammen med ham? Da gav han seg til å forbanne seg og sverge: Jeg kjenner ikke det menneske dere taler om.
Vi kommer til Peters historie. Det er ikke første gang at vi støter på nettopp hans navn i lidelseshistorien. Peter var det som kom med den stolte erklæringen før Jesus og disippelskaren gikk til nattens dyst. Peter var det som svinget sverdet for å verge sin dyrebare Mester. Som de talløse ganger for hadde han marsjert i spissen for flokken. Han markerte seg som nr. 1 både i ord og handling.
Hvorledes rimer dette med det som nå skjer? Kan det virkelig være samme mannen som ett øyeblikk rykker alene med sverd mot en væpnet skare, og som en times tid etter blir grepet av den store skjelven for et spørsmål fra en tjenestepike? Han, den tapreste av dem alle, står der plutselig som den feigeste og den ynkeligste.
Mon ikke sammenhengen tross alt er klar? Så lenge det er tale om å rykke frem, om å klistre plakater, om å marsjere i tog, om å vandre i strid med all himmelens engleskarer i ryggen - så lenge er Peter suveren. Peters Messiastanke og yppersteprestens er i grunnen ikke så ulike, en himmelkonge som demonstrerer åpenlyst hvem han er, og som med brask og bram går inn for å fylle sin rolle - en slik konge begriper de seg på. Og et herredømme grunnet på makt og velde - et slikt herredømme skjønner de. Men en Messias som angriper ikke på den ytre front, men på den indre, som rokker ved alle våre begreper og tilvante forestillinger - simpelthen for å rokke ved meg, ved min posisjon, ved mitt rike og min rettferdighet - som tar meg til fange og stiller meg frem som en lumpen sviker for Gud, for derpå å fortelle meg at mitt regnskap er oppgjort, at min gjeld er betalt uten noen prestasjon eller innsats fra min side - en slik Messias makter jeg ikke.
Peter blir slatt maktesløs, ikke av Mesterens fiender, men av Mesteren selv. Derfor sovner Peter av bedrøvelse i den fjerde nattevakt. Han fatter simpelthen ikke hva der går av Mesteren. Og enn mindre fatter han det når hans tapre sverd blir feiet unna og Mesteren godvillig styrter seg i fiendehånd. Peter mister sin kraft fordi alt det han hadde å stride for, blir revet fra ham. Revet fra ham av selve den han hadde viet sitt hjerte og alt sitt friske mot. Må ikke ordene fra en annen mørk stund haringt for ørene på ham: «Vik fra meg, Satan, du har ikke sans for det som hører Gud til!»
Berøvet alt det han har trodd på, står Peter tilbake som en feig mann og en svak mann. Han har ikke lenger noe å være modig for. - Derfor er hans feighet noe langt mer enn det vi til daglig setter dette navn på. Det er ikke en svak og vaklevoren personlighet som er dens rot, det er selve hjertets blindhet.
Vår blindhet. Vi som så ofte i likhet med Peter viker unna for å bekjenne den fornedrede Jesu navn. Helten fra Bergprekenen er det ikke helt så vanskelig å vedstå seg, heller ikke folkeføreren fra Galilea, men «smertenes mann»? Vi føler oss ille ved - for med å bringe dette navn på bane rører vi ved det som for oss og ikke mindre for våre omgivelser, er det pinligste av alt pinlig. Vi rører ved vart stolte hjertes bedrag og ved det navn som bringer det hele til å vakle.
Peter falt og ble opprettet
ved din nådes store arm.
Herre Jesus, det har lettet
synderhjertet i min barm:
du vil ikke meg forsmå,
selv hvor høyt min synd går på.
Var med trøstens ånd til stede,
lær meg kun, som han, å græde.
Vi bekjenner for deg, vår Herre og Frelser, hvor vi ofte har stått feige og kraftløse, og følt mismot og ulyst ved ditt navn. Vi ber om tilgivelse for vår svikt i kristen bekjennelse og enn mer for det hjertets svik som ligger bakved. Takk at du ikke har kastet våre navn fra deg eller fornektet oss, enn ikke da det stod om livet. Hjelp da også oss til å vedkjenne oss hvor avhengig vi er av det! Amen.