3. uke, mandag
En for alle
Vakten og den øverste krigshøvedsmann og jødenes tjenere
grep da Jesus og bandt ham, og de førte ham først til
Annas; for han var svigerfar til Kaifas, som var yppersteprest
det år. Men det var Kaifas som hadde gitt jødene det
råd at det var gagnlig at ett menneske døde for folket.
Men Simon Peter og en annen disippel fulgte Jesus langt
baketter til yppersteprestens gård. Denne disippel var kjent
med ypperstepresten og gikk inn med Jesus i yppersteprestens
gård; men Peter stod utenfor ved døren. Den
annen disippel, han som var kjent med ypperstepresten,
gikk da ut og talte til dørvoktersken og fikk Peter inn.
Men tjenerne og drengene hadde gjort opp en kullild midt i
gårdsrummet, fordi det var koldt, og de stod og varmet seg.
Og Peter satte seg hos dem for a se hva enden ville bli.
Det var til gagn at ett menneske døde for folket. Uttalelsen stammer fra Kaifas, den av yppersteprestene som akkurat dette året fungerte som folkets religiøse leder nr. 1. Evangeliet gjengir denne hans bemerkning og knytter følgende ord til: «Dette sa han ikke av seg selv, men da han var yppersteprest det året, talte han profetetisk da han sa Jesus ville dø for folket...» Kaifas har altså hatt sin egen mening med ordene, men – hva han selv ikke sa - ordene har samtidig hatt en guddommelig mening. Og den er langt dypere.
Hva er det ypperstepresten selv har i tankene med det han sier? Han er redd at «hele folket skal ga til grunne», hevder han.
- Er denne hans redsel ekte eller bare et påskudd? Vi vet ikke sikkert, men meget taler for at han var i god tro. Jesus setter folkemassene i bevegelse, han preker et nytt rike som snart skal bryte frem, han stiller seg frem for alt folket og gjør krav på å være konge. Kan slikt lede til annet enn uro og gjæring, og hva vil sa okkupasjonsmakten si? Noe godt kan der ikke komme av dette, bare blodsutgydelse og elendighet. Så er det da nødvendig at vi som folkets ledere kommer et eventuelt opprør i forkjøpet, at vi stagger mengdens blinde lidenskaper ved a fjerne årsaken. «Det er bedre at ett menneske dør enn at hele folket skal ga til grunne.»
Når evangeliet vier disse ord en spesiell oppmerksomhet, er det for a vise hvorledes Gud mot dennes egen vilje og uten dennes eget vitende har brukt sin ambassadør ypperstepresten til å si nettopp det som skulle sies. Enten måtte den ene gå til grunne eller folket. Dette er jo selve situasjonen. Og ansikt til ansikt med denne situasjon er det Jesus selv har truffet sitt valg: Herre, la ulykken ramme meg - så de mange kan gå fri.
Men den truende undergang lurer ikke fra romernes side. Det er ikke keiserens vrede det gjelder, men Guds. Fra den kommer den egentlige tilintetgjørelse og undergang. Mennesket har reist seg i trass mot sin skaper og Herre, og i trass mot ham kan intet bestå i denne verden - enn si i den kommende. Synden er opprør, ikke mot herren i Roma, men mot herren i himmelen. - Uhyggelig nok er overhodet for alle Guds tjenere i Jerusalem så opptatt av folkets gode forhold til Romerherren at han helt glemmer forholdet til den egentlige herre, herren i himmelen.
Dermed kommer ypperstepresten - som de øvrige hovedpersoner i påskedramaet - til å spille en forunderlig dobbeltrolle. Med sine egne tanker, med sine motiver og med sine avgjørelser løper han mørkets ærender. Med sine handlinger fremmer han allikevel Guds plan, en plan som han selv ikke skimter det ringeste av.
Hans svik er ikke uten videre en svikt på det moralske eller det politiske plan. Utfra sine egne forutsetninger handler han resolutt og ansvarsbevisst. Han legger en klok plan: det stakkars villedte folket skal reddes, i nattens mulm går han til aksjon for ikke a hisse massene i utrengsmål, i tide for påskehøytiden sørger han for å få handlet. Er det ikke slik en stor statsmann og folkefører skal arrangere seg?
Vi begynner å dra kjensel på ansiktstrekkene: Kaifas er intet umenneske, han er en nær venn og bekjent. Kaifas er forstandig og velmenende. Han har bare en feil: han regner uten Gud. Det regnestykket er kanskje ikke jeg heller så fremmed for.
Tusen ganger lov og ære
være deg, all godhets rot,
Jesus, du som ville bære
det som var deg selv imot.
Å, hvor fyller himmelsk fred
hjertet når jeg kneler ned
for det kors der du fikk stride,
vant et håp for verden vide!
Vår Herre og vår Mester, vi takker deg at du døde for folket, for verden, for alle. Takk at du av alt ditt hjerte gav deg over i din Fars vilje, selv om den ble fullbyrdet ved forståelsesløse menneskers hender og ble forkynt av tankeløse lepper. - Herre, vis miskunn mot oss som den dag i dag omgås forståelsesløst og tankeløst med din dyre død, og som så lite fatter og så lite betenker meningen med de store ord vi tar i munnen og i den store sannhet vi bekjenner, at du valgte undergangen for at ikke vi skulle gå under. Ha langmodighet med oss, vår store Stedfortreder! Amen.