Når vi trer inn i neste semester er det ikke kun et nytt år, men vi legger bak oss et tiår. Et tiår fylt av teknologiske nyvinninger, politiske omveltninger og god film. Siden vi legger bak oss et tiår, 2010-tallet, er det naturlig å gjøre opp stilling for det som har vært. Og det er det vi har tenkt å gjøre i filmklubben våren 2020. Trykk her for å melde deg på nyhetsbrevet for å få oppdateringer.
Hvilke filmer er de beste fra 2010-tallet? Dette er spørsmålet vi tok for oss med bravur og overmot, men som vi med en gang skjønte at ville bli en umulig oppgave. Er det i det hele tatt mulig å gjøre et helt tiår med filmer fra hele verden av veldig forskjellig kaliber til en liste på seks filmer? Vi innså at vi ikke kan si at de filmene vi velger ikke er de beste. Både fordi filmklubben er noenlunde demokratisk, forstått slik at vi foreslår og stemmer på hvilke filmer vi skal vise, slik at ingen vil kunne stå inne for listen 100%. Men jeg tror likevel vi har kommet frem til seks filmer som sier noe om tiåret som har vært, og som er noen av de beste filmene fra 2010-tallet.
Vi åpner semesteret 14. januar med Birdman or (The Unexpected Virtue of Ignorance) fra 2014 av meksikanske Alejandro G. Iñárritu. En fest av film om en avdanket skuespiller mest kjent for å ha spilt en superhelt som setter opp et teater for å få fart på egen karriere. Filmen er fylt av fantastiske skuespillerprestasjoner, men det mest merkverdige er den fantastiske regien og cinematografien. Vi åler oss gjennom ganger i det trange teateret med klipp som aldri tar slutt, kjappe replikker som sparker fra seg akkompagnert av et trommespor uten like.
4. februar følger vi opp med Kapernaum fra 2018 av libanesiske Nadine Labaki. Filmen var avslutningsfilm på Film fra Sør i 2018 og vant juryprisen i Cannes. Filmen handler om 12 år gamle Zain som rømmer fra et fattig hjem og alle søsknene sine og saksøker foreldrene sine for å satt ham til verden. Zain spilles av syriske Zain Al Rafeea som bor i Hammerfest og som gjør en av de mest imponerende rollene i 2018.
3. mars skal vi vise filmen Boyhood fra 2014 av Richard Linklater. Dette er en helt unik film om oppvekst og barndom. Filmen er spilt inn over 12 år hvor filmteamet har møttes en gang i året. Dette gjør at filmens hovedkarakter, Mason, faktiske vokser opp under filmen og skuespiller og karakter går gjennom noen av de samme endringene. Dette er ikke en film om et tema som også er en oppvekstskildring. Det er kun en oppvekstskildring, og dette gjør filmen strålende!
14. april skal vi vise animasjonsfilmen Anomalisa fra 2015 av Duke Johnson og Charlie Kaufman. I en beretning som både eksemplifiserer hvor nøyaktig virkeligheten kan bli tydeliggjort av det noe uvirkelige virkemiddelet animasjon, og samtidig viser i hvor stor grad film evner å stille eksistensielle spørsmål blir vi kjent med Michael Stone. Stone jobber i forbrukerservice og reiser til Cincinnati for å promotere en bok om temaet. Men Michael Stone er alt annet enn karismatisk og selgende. Han er dypt deprimert og fanget i en tilværelse av fremmedgjorthet, isolasjon og kjedsomhet. Anomalisa er en merkelig film. Men virkeligheten er tidvis ganske merkelig, og det er kanskje en mulighet for at en dukkefilm som leker mellom personlig drama og psykologisk skrekkfilm kan bidra til å ta dette merkelige i klarsyn.
12. mai skal vi vise Paul Thomas Andersons mesterverk fra 2017 – Phantom Thread, et kostymedrama som forholder seg strengt til perioden og som er mye mer enn bare et kostymedrama. Filmen handler om couture designeren Reynolds Woodcock, den paternalistisk diktator i motehuset House of Woodcock med tynnslitte nerver og et vekslende behov for kontroll og å bli kontrollert, og hans muse Alma som både bærer hans kjoler og hans humør. Filmen er et mesterverk med kontrollerte skuespill, fantastiske bilder, vakre kostymer og regi med stram hånd.
Vi avslutter semesteret 2. juni med den rystende filmen Three Billboards Outside Ebbing, Missouri fra 2017 av Martin McDonagh. Dette er en film som sparker skikkelig fra seg og som gjør sterkt inntrykk. Filmens hovedperson Mildred setter seg opp mot hele lokalsamfunnet og spesielt politiet etter at mordet av datteren ikke er blitt løst. Mildred løser dette ved å gå løs på politisjefen, helt uten skrupler. Dette er Mildreds kamp om rettferdighet for datteren.