Prekentekst for 3.søndag i påsketiden: Joh. 10, 1-10:
«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. 2 Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene. 3 Portvokteren åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. 4 Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. 5 Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.» 6 Denne lignelsen fortalte Jesus, men de skjønte ikke hva han mente.
7 Da sa Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er porten inn til sauene. 8 Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem. 9 Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. 10 Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.
Vi er fortsatt i påsketidens glede!
Denne 3.søndagen i påsketiden kalles gjerne «hyrdesøndagen». Ordet «hyrde» brukes ikke så mye lenger, og i bibeloversettelsen fra 2011 står det nesten alltid «gjeter» istedenfor. Kanskje er det bra at hverdagsordet «gjeter» brukes, i stedet for det litt gammeldags høytidelige «hyrde». I hvert fall tenker jeg slik, etter at jeg for mange år siden som prestelærer ble kjent med en av våre studenter ved Kirkelig utdanningssenter i Nord. Han var en godt voksen mann som nå ville bli prest etter å ha hatt et arbeidsliv som sauebonde. I en time i faget pastorallære snakket vi om prestens rolle i menigheten. Da ga studenten oss en innføring i sauebondens hverdag, og han sa: «Etter det jeg vet, så står det i Skriften om Jesus som hyrde – eller gjeter, ja, at han er en god gjeter. Han kjenner flokken sin. Å gjete sauer har jeg gjort nesten all min dag, så det kan jeg litt om. Jeg vet at noen ganger må gjeteren gå foran flokken og lede den på rett vei så sauene ikke går seg bort. Andre ganger må gjeteren gå bakerst og sørge for at alle kommer med og ingen blir gjenglemt i fjellet. Så må gjeteren til tider stille seg midt i flokken og være den kjente og trygge de kan samle seg om. Og når Jesus sier at han er den gode gjeteren, så må det være sånn han er. Han er en gjeter som har omsorg for alle sauene og vil bringe dem trygt hjem».
Prestestudenten hadde rett. For meg blir denne søndagens tekst – sammen med studentens eksempel på hva det er å gjete – et uttrykk for at Jesus nevner oss ved navn og kaller til etterfølgelse, uansett hvor vi er i livet. Om vi sakker akterut, om vi hører til blant dem som gjerne danner fortroppen, om vi trenger å flokke oss og rette blikket mot et sentrum; som den gode gjeteren leder han oss på den måten vi trenger. For hvordan man skal lede og ledes, er alltid situasjonsbestemt. Den som går bakerst, trenger noe annet enn den som ligger i tet.
Om vi utvider lignelsen noe, så kan den også handle om kirken og menigheten. De skal ledes av Jesus, den gode gjeteren, men skal også selv være gjetere ved å peke på ham som kaller oss til fellesskap, liv og fred. Dét er vårt kall, vi som er kalt ved navn og kjent av den gode gjeteren.
Dagens salme er gjerne knyttet til konfirmasjonstiden, men den kan i tillit og som bønn leses og synges når som helst (NS 643):
Du som veien er og livet,
deg vi har vårt håndslag givet,
deg det er på hvem vi tror.
Mellom alle verdens røster
bare din er den som trøster,
led oss i ditt hyrdespor!
Hjelp oss på de trange stier,
støtt oss i de bratte lier,
sval oss under dagens brann!
Vokt oss på de glatte stene,
trøst oss, skal vi gå alene,
du som alltid vil og kan!
Gi at deg vi følger efter,
styrk de små, de svake krefter,
bøy vår vilje, smelt vår tross!
La ditt navn i hjertet brennes,
så ved deg vi her må kjennes,
og du hist må kjenne oss!
Kristin Stang Meløe
sokneprest