«ET BUDSKAP OM HÅP»
Søndagens tekst er hentet fra Lukasevangeliet kapittel 4 vers 16 -22
Et nytt år. Første søndag i advent er den første dagen i kirkens egen kalender, kirkeåret.
Vi markerer at forberedelsestiden mot jul er i gang. Advent er en tid for undring og ettertanke.
Advent betyr å komme. Vi venter på barnet i krybben – vi venter på Jesus. Hvordan går vi julens feiring i møte? Vi gjentar gamle tradisjoner på nytt for at det skal bli slik det burde, slik det må være for at det skal kalles jul.
Men så er det jo slik at ingen ting i år er slik det pleier å være. Også advent og julens feiring vil ha med seg det vi har erfart av koronasituasjonens hensyn og regler, avstand, følelser av motløshet, frykt, likegyldighet, savn – listen har ulike sjatteringer og kan være lang.
Hvis jeg skulle oppsummere året som har gått kan jeg si det slik: «År 2020 og jeg har krangla.»
Mange ganger har jeg gitt dette året ufordelaktige adjektiv når jeg skal beskrive det. Så mye av det jeg har kjent på dette året har krangel og konfliktens preg i seg. Som en floke som er umulig å løse helt opp.
Jeg har krangla med livet før og jeg kjenner det igjen.
Advent og julefeiring har tidligere hatt sider ved seg som ikke har vært med de gode forventningene og gleden lengst fremme i bildet. I mange hjerter og på utallige steder i vår verden er det slik hvert år at livsvilkårene ikke kan likestilles med felleskap, trygghet, glede og fremtidstro i advent og juletid.
Advent er en tid for undring og ettertanke.
Et nytt kirkeår betyr en ny start på et gammelt oppdrag. Oppdraget er å løfte frem håpet.
I dagens tekst fra Lukasevangeliet er det nettopp det Jesus gjør, han løfter frem håpet.
Jesus var blitt voksen og var på hjemlige trakter i Nasaret der han var kjent som Josefs sønn. De var samlet til fellesskap i synagogen på sabbaten. Jesus reiste seg og leste fra profeten Jesajas bok:
Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
og rope ut et nådens år fra Herren.
Disse gamle ordene var velkjente for de som hørte han lese de da, og gode for oss å løfte frem nå. Dette er ord med fremtid og håp i seg. Vi kaller disse ordene «Jesu programtale». Det var dette han kom for å virkeliggjøre.
Jesus løfter frem et håp om endrete livsvilkår fra det som gjør oss fattige, fanget, blinde og undertrykte. Jesus bruker Jesajas ord og roper ut et nådens år. Det å leve i nåden er et rom hvor det er plass til oss slik vi er og vi blir møtt med kjærlighet, men også med tilgivelse og frigjøring fra det som binder.
Advent er en tid for å gi rom for håpet, et håp for vår verden. Dette håpet trenger at vi ønsker å virkeliggjøre det. Håp kan vise seg gjennom konkrete handlinger i vår hverdag i møte med våre medmennesker, og i et globalt engasjement. Å holde fast på håpet som et lys i mørket er kirkens oppgave.
Kirkeåret som starter i dag er gave. Vi starter noe nytt i dag, midt i alt som er. Vi tenner det første lyset i adventskransen – det lyser for at vi skal dele håpet.
Måtte det bli et nådens år!