Onsdag 17. februar er Askeonsdag som innleder fastetiden.
Fastetiden handler om mange ting. Tradisjonelt har det blant annet vært en tid for å fjerne noe for å øve oss på å klare oss uten noe, og kanskje også lære oss å sette større pris på det vi faktisk da har igjen.
Slik sett kan vi jo si at denne tiden fra 12. mars i fjor har vært en veldig lang fastetid, hvor vi har mistet og mistet og øvd og øvd….
Og selv om det er aldri så ufrivillig, så synes jeg nok at det også kan være en litt spennende øvelse å se hva jeg faktisk greier meg veldig godt uten i denne tid (stress f. eks – det savner jeg ikke!) og hva jeg nå setter ekstra stor pris på, fordi så mye annet er midlertidig tapt. (Hvem skulle tro at det faktisk er så gøy å spille yatzy med hjemmeboende ungdommer? Et spill som har stått særdeles lavt i kurs gjennom mange år.)
Fastetidens øvelser skal forberede oss på å møte påskens fortellinger igjen. De handler om vennskap og svik, hyllest og forræderi, makt av mange slag, og liv og død og liv.
I søndagens tekst handler det om Hvetekornets lov, om at noe må dø for at nytt liv skal bli til. Morten har lest inn en preken over søndagens tekst på Ljan kirkes podcast – hør den!
Så arbeides det intens med å lage påske i Kirkegata, vi gleder oss til det står klart.
Også er det faktisk to barn som døpes på søndag.
I dåpen dør vi med Kristus og står opp med Ham, og vi blir med i Kristi verdensvide kirke.
Med minst mulig folk til stede og i et regime av munnbind, smittevernrestriksjoner og stor avstand så skjer dette.
Men det skjer - og det gleder vi oss over.
Hilsen fra Anne Grete