På fjellet
Prekentekst: Matt 17,1-9
Den siste uken har jeg lært meg et nytt uttrykk: "Hellig snorking”.
For det er god akustikk i Paulus. Og om nettene har lyden av snorkingen fra flere av byens sjeler fylt kirkerommet, i en slags hellig nattemusikk som kastes mellom veggene. Hellig snorking.
Da vi begynte med nattåpent her i kirka for en uke siden var det mange som var glade og mange som var skeptiske. Slik tror jeg det fortsatt er. Og mange – meg selv inkludert – er spente på hvordan dette kommer til å gå når vi skal holde på underveis.
Men som kirke begir vi oss av og til utpå veier vi ikke er helt forberedt på, der det vi kommer til å se underveis kanskje kommer til å komme som en overraskelse. Det er litt som – ja, du har kanskje gjettet det – som å gå i fjellet. Å følge Jesus kan ta oss med opp bratte, tunge bakker – men også opp på uante høyder med fantastisk utsikt. Vi vet ikke hva som venter rundt neste sving. Men kanskje blir noe klarere mens vi går.
Peter, Jakob, og Johannes har kjent Jesus en god stund når de blir spurt om de vil være med ham på fjelltur. Gått rundt med ham i Galilea, fulgt undervisningen hans, og vært med på å hjelpe andre selv. Jeg tipper de er glade for å bli utvalgt nå, å få litt tid sammen, bare de, uten at alle de andre disiplene skal være med. Hvor bratt fjellet de skal gå opp på er får vi ikke vite, eller hvor lang tid det tok til toppen. Men de blir med. Starter kanskje litt bråkjekt ut, men senker tempoet med en gang det blir tyngre å gå. Puster. Peser.
Vi får ikke høre så mye om selve turen, men vi får høre hva som skjer når de står på toppen. Plutselig dukker både Moses og Elia opp i et syn. Plutselig opplever disiplene at deres store troshelter er der sammen med dem, og Peter er kjapt ut med å prøve å holde fast i øyeblikket: Det er bra vi er her - la oss bygge noen hytter! La oss holde fast i det fantastiske som nå skjer, la ikke dette øyeblikket glippe ut av hendene våre. La oss bare bli her for alltid.
Moses og Elia – de er også symboler på Loven og Profetene – to av jødenes skriftsamlinger i Tanak. I Det nye testamentet får vi høre at Jesus er oppfyllelsen av både loven og profetene. Hva det betyr, blir ikke klart før det virkelig store øyeblikket i dagens fortelling utspiller seg: En sky skjuler plutselig Jesus, og Guds røst lyder: ”Dette er min Sønn, den elskede. I ham har jeg min glede. Hør ham!” Vi får altså høre at Jesus er utvalgt av Gud, en som viser hvem Gud er, en det er verdt å lytte til. Nesten det samme skjedde da Jesus ble døpt: Himmelen revnet, og vi får høre: Dette er min sønn, som jeg elsker.
Nå er det i alle fall ett par som har vært på dåpssamtale hos meg før helgen. Dere husker kanskje at jeg faktisk brukte disse ordene som et eksempel på hva som skjer i dåpen: Dåpen synliggjør at barna er skapt, elsket, og ønsket av Gud. Dåpsvannet vi øser over barnets hode er som et synlig tegn på den dype sannheten om at dette er Guds barn, elsket av Gud, en Gud har glede i.
Så når Guds røst roper ut på fjellet, kan vi høre at hvem Jesus ropes ut å være – Guds sønn - også henger sammen med den dypeste sannheten om hvem vi mennesker er. Vi er Guds barn.
Disiplene oppe på fjellet blir livredde. Hva i all verden var det som nettopp skjedde?
Guds ord på fjellet til Jesus – de ordene vi kan forestille oss at lyder ved hver eneste dåp – de kaster oss også tilbake på oss selv. De orda sier at vi alle er skapt, ønsket, og elsket av Gud. Forklarelsen på fjellet viser – forklarer at Jesus er Guds sønn. Men det at Jesus er Guds sønn – og behandler mennesker som han gjør når han reiser dem opp, helbreder, behandler med respekt – det forklarer, eller gjør tydeligere, også hvem vi er som mennesker. Jesu handlinger viser oss at vår dypeste identitet er at vi er skapt, ønsket, og elsket av Gud. Vi er en del av en større sammenheng, en verden med en himmel over seg.
Peter ville gjerne holde fast i øyeblikket oppe på fjellet, der alt som skjedde var så stort at det ikke var helt til å forstå. Hvem kan vel gå tilbake til hverdagen etter noe sånt? Men han og de andre disiplene fulgte Jesus ned av fjellet igjen. Tilbake til hverdagen. Og den røsten de hadde hørt der oppe forble der med dem: «Hør ham».
Så de prøvde å lytte. De fulgte Jesus videre i Galilea, og de så alt det han, nettopp som Guds elskede sønn, gjorde. De var selv med på å gjøre som Jesus gjorde – men de var også selv med på å ta imot. De tok imot det han fortalte dem om Gud. Godheten han viste dem. Fellesskapet han skapte rundt seg. Kjærligheten.
Og de tok imot det som kanskje er en av de viktigste sannhetene i kristendommen: Ytterst sett er vi alle like. Vi er alle Guds barn. Den vissheten tok de med seg ned fra fjellet. De levde den; levde at som Guds barn er vi kalt til å gi – og til å ta imot.
Også i dette rommet. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått på denne prekestolen og sagt at dette kirkerommet skal romme hele livet vårt. Alt det vi har av liv. Nå rommer det også hellig snorking.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Kapellan Christine Henriksen Aarflot