– Du har sittet noen måneder i Oslo bispesete. Fra desember i fjor. Hvordan har det vært?
– Bratt, sier biskopen med ettertrykk.
– Første runde handler om å reise rundt til alle syv prostier pluss døveprostiet og feltprestkorpset og hilse på alle kirkelige ansatte. Prøve å huske navn og ansikter. Jeg erfarer hvor mangfoldig Oslo bispedømme er. Sentrum kjenner jeg fra mange år i Bymisjonen i Oslo. Holmlia er noe helt annet, og Tanum noe helt annerledes igjen. Men det er spennende.
– Kirken er på stadig leting etter et språk som når utenfor kirkeveggene. Du har arbeidet mye med liturgi, som er kirkens eldgamle og viktige, men vel nokså interne språk. Og du har arbeidet i Bymisjonen, som har et annet språk: suppe, varme, brosteinsgudstjenester. Kan du si noe om hvordan kirken kan arbeide for å finne et gyldig språk for vår tid?
– Kirken må ha et felles språk, slik den har hatt det. Mange i min generasjon opplever likevel at dette språket kan være for trangt; at det er brukt til å trykke folk ned istedenfor å reise opp. Jeg synes at kjernebegrepene synd - nåde – frelse godt kan luftes litt, men at de også er umistelige for oss. Poenget er jo at vi blir satt fri fra det som knuger og tynger i livene våre. Møtene Jesus hadde med mennesker, handler hele tiden om å bygge opp, og om å tilgi. De fleste av oss har bruk for det. Vi trenger å legge ting bak oss for å kunne gå videre. Noen har kunnskapen om mysteriet og det frigjørende i hva disse ordene rommer. Men for nye generasjoner er de ikke lette å forstå, men de kan læres! Og så må vi vel alle forsone oss med at ikke alt er til å skjønne eller begripe.
– Men gudstjenesten er ganske vanskelig...
– Gudstjenesten handler ikke først og fremst om å forstå. Like mye handler den om åpne opp for alle sanser: å se, høre, kanskje inni mellom spore av og la tankene vandre, legge intellektet litt til side, oppleve å være i et annerledes rom, fornemme at noe er på gang, tørre å være så sårbare og avhengige av andre, som de småbarna som bæres til dåp.
– En av de første oppgavene du blir konfrontert med som biskop, er å stenge kirker. Ingen festlig start?
– De fleste kirkebyggene vi har i dag, er bygd i en annen tid. Midt på 1800-tallet skulle alle kirker ha plass til 30 prosent av den voksne befolkningen. Nå har befolkningsstrukturen endret seg. Folk har flyttet ut av sentrum og bosatt seg i forsteder. Og så kommer f. eks Hovinbyen med ca. 70.000 mennesker, der er det ennå ingen kirke. Kirken i Oslo må finne ut hvordan vi vil være kirke og hvordan vi vil bruke kirken på en måte som samsvarer med hvor folk bor og hvem disse menneskene er. Det er for eksempel relativt nytt i norsk sammenheng at mennesker går i kirken regelmessig hver eneste søndag. Tidligere har man gjerne gått en gang i blant, de fleste steder har det ikke vært så mange preikesøndager i året. Og befolkningen fungerer annerledes enn før, vi reiser mer, vi flytter oftere, vi lever annerledes. Det er faktisk spennende å være kirke som skal ha relevans i folks liv i dag. I Groruddalen er de kommet langt i religionsdialog. Flere grupper i er sving. Å være kirke i et lokalsamfunn er med andre ord mye mer enn å gå jevnlig til gudstjeneste om søndagen.
– Jeg skal likevel ikke underslå at den dårlige økonomien er en utfordring, og jeg håper at stat og kommune kjenner ansvar for å ta vare på byggene slik at det ikke ramler takstein i hodet på folk.
– Dårlig økonomi betyr antakelig også at faste stillinger i noen grad må erstattes med frivillige?
– Ja, det kan skje, men uavhengig dårlig økonomi, vil jeg slå et slag for frivilligheten. Det er fundamentalt for de aller fleste av oss å kunne være til nytte for noen, og vi har alle noe vi er flinke til. Og så fins det mange mennesker som aldri blir spurt om noe. Noen er utrolig flinke til å pusse vinduer, noen fikser det ikke i det hele tatt. Vi må bare finne den som kan. Bruke folk på rett sted.
Å være kirke i et lokalsamfunn er mye mer enn å gå i kirken. Det er for eksempel å være med på å gjøre det til et godt sted å være for ungdom.
– Det er 25 år siden Rose Marie Køhn ble Norges første biskop. I dag er det like mange kvinnelige som mannlige biskoper. Preses (sjefsbiskopen) er kvinne, Mellomkirkelig råd og flere andre organisasjoner er ledet av kvinner. Går vi mot en feminisering av kirken som også kan ha negative konsekvenser?
– Nei. Fordi de kvinnene som sitter i toppstillinger, er utrolig forskjellige. Det gjelder i samfunnet, og det gjelder i kirken. Man tenker ofte at kvinner og menn har forskjellige verdier og at for eksempel omsorg er en typisk kvinnelig verdi. Men menn har også god evne til å vise omsorg. Det er viktig og se at alle kjønn kan ha en eller annen funksjon i alle sammenhenger. Det er kvinner som har kjempet meg frem til å bli synlig. Og det er viktig å se dette også i et internasjonalt perspektiv: Kvinner kan. Det er viktig i verden at det syns.
– Og så må du naturligvis si noe om hvordan du syns det var å bo i Husebygrenda og tilhøre Røa menighet.
– Vi bodde nederst i grenda, helt i ytterkanten av Røa menighet, fra 1995 til 2007. Begge barna våre gikk på Huseby og Hovseter skoler og ble konfirmert i Røa kirke. Men både min mann, Rolv og jeg hadde preste/teolog- jobber som brakte oss ut av lokalmenigheten, selv om vi også gikk en del i Røa. Vi trivdes godt, vi gledet oss over flotte turområder like ved der vi bodde, jeg elsket å gå i Mærradalen. Og vi samarbeidet godt med naboer, vi hadde for eksempel organiserte følgegrupper til skole og fritidsaktiviteter. Kort sagt - vi opplevde et nabolag i funksjon, vi savner dugnadene, festene og nabopraten!
Tekst: Jorun Fougner
Foto: Johannes Ek Reindal, Oslo bispedømme
[FAKTABOKS:]
Kari Veiteberg
- 56 år. Født og oppvokst på Stord
- Gift med Rolv Nøtvik Jakobsen, og har to voksne barn
- Bosatt i Husebygrenda fra 1959 til 2007
- Har Teologisk embetseksamen fra Universitetet i Oslo og ble ordinert 1992 i Nidarosdomen.
- Har blant annet jobbet som Kapellan i Nidaros, vikarierende sogneprest i Sør-Hålogaland, prest i Fagerborg og Grønland, og ved Emmaus dialogsenter. Har også vært prest i Oslo Bymisjon.
- Akademisk har hun vært stipendiat og faglærer ved Det Teologiske Fakultet, UiO, og disputerte i 2006 med doktorgraden «Kunsten å framføre gudstjeneste. Dåp i Den Norske Kyrkja». Hun har også vært studierektor ved Teologisk senter i Trondheim.
- Nominert til biskop to ganger tidligere.