– Og likevel lot du deg velge inn i Menighetsrådet (MR)?
– Jeg måtte unektelig tenke meg grundig om. Jeg hadde ikke egentlig tenkt det. Men kirka er og blir en del av mitt liv. I perioder har menighetslivet riktignok vært ganske fjernt. Og tidvis har jeg følt at kirka har stått for holdninger og standpunkter som jeg ikke har kunnet identifisere meg med. Men jeg er en del av denne kirka. Og da kan det også være godt å ta eierskap i den. Det er jo lettere å få del i noe man også er med å ta ansvar for.
– Og selvsagt, når jeg er med i menighetsrådet er jeg med på å legge premisser for hvordan kirka skal og bør være. Og så er det fint å bli kjent med folk som utgjør kirka, jeg opplever at det er hyggelig å være en del av kirka
– Og de vanskelig sidene ved kirka?
– Det har blitt enklere å være del av den. De siste – la meg si 10 årene- har jeg i stadig sterkere grad følt at kirka har endret seg i mer åpen og liberal retning. Og for meg har det vært positivt. Jeg har alltid hatt tilhørighet til kirka. Den bærer en religiøsitet som for meg har vært god og viktig. Religiøsiteten handler om det å tro på noe mer og større enn det livet vi ser og erfarer. Alt dette ukjente, men viktige i livet, får vi språk for og en berøring med gjennom kirka. Vi får det ved ritualene, nattverd, dåp og gjennom gudstjenestene ikke minst ved sånne ting som f.eks. salmene.
– Hva er erfaringene med å sitte i menighetsrådet?
– Erfaringene med å sitte i MR er at jeg har blitt kjent med folk i alle aldre. Det å gjøre praktiske ting sammen med andre er en god måte å få nye venner på. Og det har altså vært utrolig ålreite folk. Den sosiale biten av dette arbeidet er viktig. Det utfordrende med arbeidet er den dårlige økonomien – det å prioritere mellom sårt trengende alternativer. Men sant å si er det er jo en situasjon som mange av oss også opplever i andre sammenhenger.
– Jeg tror det er riktig å si at kirka sliter organisasjonsmessig, med de to styrings- og økonomibitene, der den ene opprinnelig kommer fra staten og den andre fra kommunen. Og særlig på det siste området er forholdene dårlig. Fellesrådet har for lite penger, og vi sliter fælt med dårlig vedlikehold av bygninger. Kanskje gjør det ekstra vondt fordi dette også delvis er mitt fag. Å se bygg som skriker etter vedlikehold er vondt å se, for vi vet jo at det bare blir verre og verre for hvert år det utsettes.
– Du er en uttalt folkekirkemann.
– Kirka har gjort folk delaktige i samfunnet. Gjennom deltakelse får man eierskap. Eierskap betyr likevel ikke nødvendigvis høy aktivitet. Man må ikke gjøre mye i kirka for å være en del av kirka. Det handler om tilhørighet. Folk må selv velge hvor mye de ønsker å delta. Jeg ønsker at kirka kan være et viktig møtested for oss som bor på Røa. Derfor liker jeg godt julegrantenning, messe- og kafevirksomhet, musikkfestuker og liknende. At vi har fått til å bygge en flott barnehage er fantastisk. De barna som går der får også eierskap til kirka. Og det er flott.
– Folkekirka har også betydning for samfunnet?
– For meg er folkekirka viktig. Det kristne verdigrunnlaget er en sentral del av vårt samfunn og vår identitet. Jeg ønsker og tror at kirka fortsatt kommer til å ha en sterk posisjon i det norske folk. Selv om det er mange motkrefter, ikke minst i tiltagende fundamentalisme og polarisering, så håper og tror jeg at den brede folkekirka lever videre. Da er det viktig at kirka ikke må være preget av partipolitikk. Alle som vil må kunne føle seg hjemme i kirka. Den skal være et sted for god dialog og diskusjon. Et sted der alle kan møtes med ulike meninger og synspunkter.
– Jeg mener at Den norske kirke som folkekirke bør gis et ekstra fortrinn økonomisk. Den er ikke bare én blant flere kirker, den er Den norske folkekirken. Ikke minst er dette tydelig i den bygningsmassen som kirka har ansvar for over hele landet. Mange fantastiske bygg og viktig kulturhistorie.
Samtidig må selvsagt kirka omstille seg til en ny og annen tid. Hvis det ikke kommer tilstrekkelig mange til kirka er det bedre å slå sammen gudstjenester. Det er bedre med færre gudstjenester med flere folk enn flere gudstjenester med færre folk. Men alle slike omstillinger er krevende.
Uansett må kirka fortsatt være raus og romslig.
Roald-Einar Ottersen