Kirken.no bruker såkalte cookies til trafikkmåling og optimalisering av innhold. Hvis du klikker «Jeg forstår, lukk meldingen» aksepterer du at vi bruker cookies på sidene. Vil du vite mer om cookies, trykk «les mer».

Jeg forstår, lukk meldingen

Les mer

24 adventstanker av Emil Skartveit

Orgelkonsertene i desember har vært utformet som en adventskalender, med en tekst og en luke for hver dag, der hver luke har skjult et orgelstykke. Her finner du refleksjonene skrevet av Emil Skartveit sammen med navn på stykkene som ble spilt av kantor Stein Skøyeneie.

1. desember

Advent. Den første dagen. Og alle lys blinker nytt og ubrukt. 24 slike dager. Klare til å pakkes ut. Åpnes med omhu og varlighet, står det på lappen. Vær forsiktig. Dagene du åpner, kan møte deg med uhemmet glede. Overvelde deg med smil og latter. Fellesskap og lys.

Otto Olsson (1879-1964) Advent

2. desember

Det er mye mørke i desember. Mye stummende fravær av lys. Uten lyset ville vi vært fortapt. Hvor skulle vi gått? Hvor skulle vi sett? Hvordan skulle vi funnet fram til hverandre? Stjernehimmelen lyser opp. Det samme gjør lysene langs livsveien. Lyset i dine øyne.

Rued Langgaard (1893-1952) En søndag i advent

3. desember

Kan et ansikt lyse? Kan et ansikt fortelle noe nytt om livet, opplyse meg? Visst! I ditt ansikt ser jeg noe jeg ikke visste fra før. Kan hende ser du noe av det samme hos meg. Vi blir klokere og mer ydmyke når vi lar hverandre bli sett. Vakrere liksom.

Arild Sandvold (1895-1984) Forspill til advent - Gjør døren høy Op.6 nr.12

4. desember

Du smiler. Og i ditt smil ser jeg noe som gir meg lys. Noe som inviterer meg inn til et rikere fellesskap. Noe dypere enn det jeg allerede har sett og opplevd. Noe mer enn det jeg allerede er en del av. Du lyser. Og er tiltrekkende. Disse dagene i adventstiden er nettopp dette. En vandring til hverandre. Mot bedre kjennskap om hverandres liv.

Johann Sebastian Bach (1685-1750) Gled deg, du Kristi brud BWV 646

5. desember

Adventstiden er en tid for øvelse. Øvelse i å gjenkjenne seg selv og sitt eget liv hos den andre. Øve seg i å glede seg over den andres nærvær. Jo mer du ser, jo bedre kjent blir du. Med den andre. Lys skaper gjenkjennelse.

Edward C. Bairstow (1874-1946) Veni, Emmanuel - (3rd prelude)

6. desember

Et øyeblikk glemmer du deg selv og ditt eget. For lyset hos din neste gjør gleden større enn sorgen. Gjør livet sterkere enn døden. Forsiktig rekker du ut en hånd og rører ved den andre. Det slår gnister av liv.

Jeanne Demessieux (1921-68) Rorate Caeli - Choral orné

7. desember

Lyset er slik. Det trekker til seg. Skaper fellesskap og samler oss rundt livsbålet. I kirken tennes alterlysene når menneskeflokken søker fellesskap. Lyset vitner om livet. Om lengsel og håp. Om retning ei mørk natt.

Pererik Moraeus, arr. Leif Lundberg (1940) Koppången

8. desember

Var det derfor Gud ble menneske? Var det derfor han lot seg omfavne av forgjengelighet og komme til sine egne? Den store, usynlige Gud ble liten og synlig. I et nyfødt barns skikkelse. Var det derfor? For å se og bli sett? Berøre og bli berørt. Var det ensomt å være Gud?

Johannes Haarklou (1847-1925) Finale fra orgelsymfoni nr. 1 i d-moll Op.53

9. desember

Den første berøringen, Maria. Hvordan var den? Tenkte du undrende: Nå rørte den hellige seg i meg. Eller var det frykten som et lite øyeblikk tok deg? Berørt av det uforgjengelige. Nå er det virkelig. Det er ingen vei til bake. Hva har jeg sagt ja til?

Gerald Near (1942) Carillion (2006)

10. desember

Det abstrakte, det usynlige forsvinner. Maria, du står der og kjenner deg berørt. Vet det er sant. Barnet er virkelig. Ikke lenger en drøm, noe usynlig. Foten som sparket, albuen som stakk deg, forteller at det er virkelig. Du bærer Guds sønn i ditt liv.

Antonio Vivaldi (1678-1741) Largo

11. desember

Om vi berører hverandre, vi som sitter ved siden av vår neste, bare et lite øyeblikk, kjenner også vi at vi lever. At den andre også lever. Vi er fysiske. Vi er øyne som ser. Hender som berører. Kropper som smelter sammen. Vi er lukten av fortid og framtid. Vi er ord som bygger opp og river ned. Vi er handlinger. Vi er det vi ikke gjorde mot hverandre.

Peter Møller (1972) Variationer over en fransk julevise (1995)

12. desember

Vi er fellesskap. I hjemmet. På arbeidsplassen. På fortauet utenfor. Det ene øyeblikket på bussen hvor blikk møter blikk. Eller vi kommer bort i hverandre og sier: unnskyld. Det var ikke meningen. Hvorfor? Fordi berøring også utfordrer. Rører ved noe mer enn huden vår.

Hans Friedrich Micheelsen (1902-77) Toccata

13. desember

Er det også slik i møte med Gud? At hans berøring av mennesket ikke bare velsigner, men også utfordrer. Vi kan ikke holde ham på en usynlig armlengdes avstand. Han har vært her. Han er her. Bedt som ubedt. Alltid.

Egil Hovland (1924-2013) Cogitationes pacis (fredstanker) Op.17

14. desember

Josef. Vi hyller deg. Og med rette. En befruktning av et annet menneske er det nærmeste to mennesker kommer hverandre. I det øyeblikket liv skapes. Så står du og får vite at din kvinne er gravid. Og du vet at du ikke er faren. Å, Josef.

Gottfred Matthison-Hansen (1832-1909) Julepastorale Op. 18, II

15. desember

Du kunne latt din forlovede bli avvist. Menn gjør det. Det hadde vært din rett. Ingen hadde klandret deg. Men hadde du gjort det, hadde du også avvist Gud. Din egen fremtid. Det ville du ikke. Intuitivt visste du dette: Avviser vi hverandre, selv når ting blir annerledes enn tenkt, avviser vi også han som skapte oss.

Petrus Drusinsky (1560-1611) Resonet in laudibus

16. desember

Så satte de to som snart skulle bli tre, seg på eselet. Det var ikke bare veien til Betlehem som ventet. Det var det nye livet, det ukjente livslandskapet. Ørken, fjell, sol og daler. Hvor skulle de finne hvile? Hvor skulle de være trygge? Hvor skulle de finne skygge? Hvor skulle de drikke og spise? Hvem var fiender? Hvem var venner? Hvor var Gud?

Louis Vierne (1870-1937) Finale fra 1re Symphonie pour Grand Orgue Op. 14

17. desember

Fru Johnsen i oppgang C. Det er mange av dem. Mange ensomme gamle damer som synes livet er blitt forunderlig trist. Relasjoner er brutt. Forsvunnet ut og visket bort. Barna bor langt av sted. Hun står tilbake ganske alene. Ensomhet har et navn. Fru Johnsen.

Felix Mendelssohn Bartholdy (1809-47) Preludium i c-moll Op. 37

18. desember

Men hva var det som lyste slik gjennom vindusruta? Fru Johnsen la fra seg ukebladet hvor hun hadde drømt seg vekk i c-kjendisers julefeiring. Hva var det forunderlige lyset? Hun måtte opp og se.

Ernst Friedrich Richter (1808-1879) Wie schön leuchtet der Morgenstern

19. desember

Ei stjerne så forunderlig og stor. Så lyssterk at selv på Sagene en førjulsformiddag litt ut i desember, lyste den like inn i stua til fru Johnsen i oppgang C. Fru Johnsen hadde ikke tenkt seg ut før senere. Men det fikk være. Hun ville ut. Nå.

John Moren (1854-1932) Jul - pastoral för orgel

20. desember

Så stod de foran kirken på Sagene og undret seg. Jensen i oppgang B, Olsen i oppgang C. Den den lille familien fra et land hun ikke husket navnet på og mange andre. Noen var kjente, de fleste var ikke det. Men de undret seg i sammen. Og holdt, uten egentlig å merke det, hverandre i hendene.

Louis-Claude Daquin (1694-1772) Noel Suisse - Grand jeu

 

21. desember

Den store stjerna lyste så forunderlig sterkt akkurat her. Det var lenge siden fru Johnsen hadde gått i kirka, men nå kjente hun en forunderlig lyst til å gå inn. Her var hun døpt, konfirmert og gift. Men hvem kunne åpne de store dørene?

Georg Friedrich Kauffmann (1687-1735) «O Jesulein süss, O Jesulein mild»

22. desember

De stod der og lengtet sammen. Holdt hverandre i hendene. Så på hverandre med forventningsfulle blikk. Den innholdsrike forsamlingen hørte lyder inne fra kirken. Hva var dette? Det luktet stall. Det luktet høy og dyr. De hørte to stemmer og snakke lavt og inderlig sammen. En kvinne og en mann. Selv de røde bussene hadde stanset et øyeblikk.

Kjell Mørk Karlsen (1947) Jesu fødsel fra KristusmeditasjonerOp.120

23. desember

Så åpnet dørene seg. De knirket som seg hør og bør. Årene var blitt mange siden første gang de hadde latt seg åpne, lille julaften 1891.Selv kirkerommet hadde den store stjerna klart å lyse opp. Noe stort var i ferd med å skje. Noe alminnelig og unikt. Noe jordisk og himmelsk. Noe gammelt og nytt. På en gang. Alltid og akkurat nå.

Johann Sebastian Bach/Charles Gounod (1818-93) Ave Maria

24. desember.

Fru Johnsen fra oppgang C og resten av flokken fylte rommet. Foran stod to alminnelige mennesker med et lite barn mellom seg. Fru Johnsen kunne se de hadde vandret langt. Josef og Maria. Gud hadde vært der. Hele tiden. Hele veien. Også for fru Johnsen når hun fikk tenkt seg om.

Englene sang. Hyrdene kom. Vismenn fra Sagene og andre steder. Fattig og rik. Små og store. Unge og eldre.

Og midt blant dem alle. Et lite barn. Jesus Kristus. Den sårede. Vår frelser.

Johannes Brahms (1833-97) Es ist ein Ros' entsprungen Op.122

En rose er utsprungen (solist Heid Haugstad, spilt av Steinar Bjørnsengen på kororgelet).

Kontaktinformasjon for Sagene og Iladalen menighet

Sagene kirke ligger i Dannevigsveien 17, midt på Sagene torg. Ila kirke ligger i Søren Jaabæksgate 5.
Kontoradresse: Ila kirke. Søren Jaabæksgate 5, 0460 Oslo. 

E-post: post.sagene@oslo.kirken.no. Telefon: 23629290 Telefax: 23 62 92 91.  Telefon- og besøkstid: Man-Tor 10-14