Matteus 26,36–45:
36 Så kom Jesus sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.» 37 Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru. 38 Da sa han til dem: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» 39 Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» 40 Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time? 41 Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kjøttet er svakt.» 42 Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje.» 43 Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. 44 Nå forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang. 45 Så kom han tilbake til disiplene og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synder hender.»
Preken
Jesu liv var fult av taler som utfordret makthaverne og de rike. Han tok til orde for de fattige om og om igjen. Han helbredet og fikk en stor tilhengerskare. I et okkupert Israel, der Romerne hersket, ble Jesus en for stor motstander av både romerne og Israels høyesteprest. Situasjonen blir alvorlig for Jesus. Han vet hvor hans virke, hans taler og stor oppslutning kommer til å føre hen. Det blir ikke bare farlig, men livstruende. Skal han gi seg? Skal han lukke munnen? Eller skal han fortsette sin kamp for Guds rike, der de fattige er viktigere enn de mektige, og der tilgivelse, nåde og kjærlighet rår?
Jesus samler sine disipler til et siste måltid, nattverden. Da måltidet er over, kjenner han seg urolig og redd. De går ut til hagen Getsemane og der blir han grepet av angst. Jesus sier til sine venner at han trenger fellesskap og støtte. Han trenger Gud, kraft fra Gud. Derfor går han til et sted litt borte fra de andre og søker fellesskap med sin Far.
I Getsemane hører vi hvordan Jesus blir revet frem og tilbake mellom angst og tillit, ensomhet og vennskap. Det er dødsangst som stiger opp i ham og som fører til at han nærmest vil gi opp. Helst vil han slippe å måtte gå så langt som å dø for Guds rike. Han ber tre ganger til Gud, om å få lov å slippe lidelsen, spotten og døden. Men fra bønn til bønn blir han roligere. Redselen tar av, han overgir seg til Guds vilje, han stoler på ham og får kraft til å gå rettssaken og døden i møte. Hans bønn rommer alt, angsten til en skremt sjel og kropp, styrken og viljen i Jesu Ånd. Jesus går igjennom alle de menneskelige og blandete følelser og tanker som kan dukke opp i urolige tider, om natten og om dagen.
«Våk og be» sier Jesus til sine disipler. Han trenger at de er våkne, at de kan se farene som kommer. Han trenger at de er i beredskap til å støtte ham, hvis og når soldatene kommer. Han trenger sine venner i denne politisk tilspissete situasjonen. Men disiplene klarer ikke å holde øyne åpne og beskytte sin utsatte venn. De sovner. De svikter. De blir overveldet av trøtthet for det er sent og det har allerede skjedd så mye.
«Våk og be»: Hvor kan styrken komme fra når kroppen ikke orker lenger? Våk og be, i bønnen er man ikke alene. Man kan be sammen med andre, i tillit til at Gud er der og lytter. Bønn er relasjon til Gud, en forventning om Guds nærvær. Og bønn er fellesskap med andre som man ber med og ber for. Slik kan det å våke og det å be og være stille, bli kraftfull politisk handling. Solidaritet og bønn kan henge tett sammen. Plutselig kan nestekjærlighet bli en politisk sak som koster noe. Jesus oppfordring om «å våke og be» har blitt et viktig element i vår kristne tro. I fastetiden skjerper det vårt blikk for ansvaret vi har for andre mennesker rundt oss.
I Frankrike finnes et kloster med munker fra ulike kirkesamfunn. De bor sammen på tvers av nasjonalitet og kirkesamfunn som et tegn på forsoning, på fred. Dette klosteret heter Taizé. Det ble grunnlagt under andre verdenskrig på grensen mellom det tyskokkuperte og det frie Frankrike. Grunnleggeren broder Roger tok Jesu oppfordring om å våke og be på største alvor. Han ba sine tidebønner. Og han gjemte jøder i sitt hus som var på vei til det frie Frankrike. Et menneske er et menneske. Noen ganger er nestekjærlighet svært politisk og farlig. Til slutt måtte han flykte. Etter krigen kom han tilbake med flere munker og sin søster. Nå inviterte de tyske krigsfanger til julaften inn i sitt hus.
I Taize har man fortsatt å være våken for samfunnsspørsmål, store og små og sett kraften i å be sammen og for hverandre. 2000-3000 unge mennesker kommer til Taizé hver uke i sommerhalvåret. Man lever sammen i enkle hytter, lager mat sammen og vasker doen. Tre ganger om dagen møtes man i kirken for å be sammen, feire nattverd, få Jesu proviant for livet gitt i sin hånd: «Dette er min kropp som gis for dere.» Noen ganger er det å bo sammen og be sammen svært politisk. Under Apartheidsregime kom hvite og svarte Sørafrikanere sammen til Taize. I Sørafrika levde de helt separate liv som var styrt av strikte regler. I Taize måtte de dele køyeseng, lage mat og vaske doene sammen. Disse menneskene kunne ikke gå tilbake til gamle vaner når de kom tilbake til Sørafrika. De ble en del av kampen for å få slutt på Apartheidregimet. De våket og ba sammen.
Taizé har også hatt og har mange kontakter i Østeuropa. Da muren falt, kom 100.000 unge mennesker til Taizés nyttårstreff i Paris i 1989/90. Nå står vi igjen i en uoversiktlig tid, der vi ikke vet hvordan verden endrer seg. Det kan være skremmende med så mange endringer i verdensordenen fra dag til dag og med en uavsluttet krig i Ukraina.
Gamle Aker kirke er et sted, der man kan komme og våke og be. Enten stille og for seg selv, når vi har åpen kirke på onsdager og torsdager. Man er ikke alene her. Det er som om bønnen til alle menneskene fra 900 år er til stede, på et vis.
Vi kan våke og be sammen i våre gudstjenester på søndager i Lovisenberg og Gamle Aker kirke. Så vil jeg også invitere dere til Taizébønn, en gudstjeneste som er preget av sangene fra det franske klosteret i Taizé. En slik bønn har vi en gang i måneden. I desember fikk vi besøk av en munk: broder Stephen fra Taizé. Da ba vi for og med hverandre og for verden. Vi var over 100 mennesker, hovedsakelig unge mennesker og noen biskoper fra ulike kirkesamfunn i byen. Vi samles over skillelinjene og våker og ber sammen. La oss i denne fastetiden ta imot Jesu inderlige ønske og oppfordring til sine venner: «Våk og be». Åpne øynene for verden rundt oss. Andre trenger vår hjelp og støtte. Ikke mur deg inne, men gå over skillelinjene, rekk ut en hånd. Styrken og motet vil komme fra din og vår felles bønn til Gud.
Ære være Faderen og Sønnen og den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.