Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det andre kapittel:
Da de var dratt bort, viste Herrens engel seg for Josef i en drøm og sa: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.» Han sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt av sted til Egypt. Der ble han til Herodes var død. Slik skulle det ordet oppfylles som Herren har talt gjennom profeten: Fra Egypt kalte jeg min sønn.
Da Herodes forsto at vismennene hadde narret ham, ble han rasende. Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den tiden han hadde fått vite av vismennene. Da ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia:
I Rama høres skrik,
gråt og høylytt klage:
Rakel gråter over barna sine
og vil ikke la seg trøste.
For de er ikke mer.
Etter at Herodes var død, viste Herrens engel seg i en drøm for Josef i Egypt og sa: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og dra til Israels land! For de som ville ta livet av barnet, er døde.» Han sto da opp, tok med seg barnet og barnets mor og kom til Israels land. Men da han fikk høre at Arkelaos var blitt konge i Judea etter sin far Herodes, våget han ikke å slå seg ned der. Han ble varslet i en drøm og dro til Galilea. Da han kom dit, bosatte han seg i en by som heter Nasaret. Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profetene, at han skulle kalles en nasareer. (Matt 2, (13-)16-23)
Slik lyder det hellige evangelium.
Midt i julehyggen, med all den gode julematen, når vi koser oss sammen – pakkene er åpnet, barna har kanskje fått nye leker, voksne kanskje fått bøker de kan fordype seg i, midt i julen kommer martyrdagen eller Stafanusdagen etter den første kristne martyr, Stefanus. – Om du ikke visste hvor begrepet «Ramaskrik» kommer fra, så hører du det i dag i leseteksten fra Det gamle testamentet. – Det handler altså om den utrøstelige Rakel som gråter over barna sine i Rama.
Vi skal stanse ved selve dagens prekentekst. Et særkjenne ved Matteus-evangeliet, som dagens tekst er hentet fra, er at fortellingen om Moses, den store lovgiveren i Det gamle testamentet, han med steintavlene, utgjør et mønster eller er en rammefortelling for å forstå Jesus. Slik forsøker forfatteren av evangeliet å vise hvem Jesus er ved hele tiden å gjøre referanser til historien om Moses – slik å vise at Jesus er en som overgår selv Moses.
Når den store jødiske historieforteller Josefus, som ble født i år 37 e.Kr., gjengir Moses-fortellingen, så er den litt annerledes enn hva vi er vant til fra Det gamle testamentet. Han forteller at det er en skriftlærd som kunngjør at en stor redningsmann, altså Moses, skal fødes. Den kunngjøringen gjør så kongen i Egypt, farao, blir urolig og gir ordre om at alle guttebarn skal drepes. Moses sin far, som nå er veldig redd, får trøst av en engel og de skjuler barnet i tre måneder før de legger det i en sivkurv som de så setter på Nilen. – Derfra er historien om Moses i sivkurven kjent for de fleste av oss.
Fortellingen i dagens tekst, om drapene på guttebarna i Betlehem og omegn, var det ment å vise til en faktisk hendelse i samtiden som alle kjente til? Eller er fortellingen en måte forfatteren bruker for å vise til Moses, slik historien om Moses ble fortalt den gang og som Josefus skriver den ned? Vi vet ikke, men historiene ligner jo veldig. Kong Herodes sine grusomheter var velkjente men vi har ikke andre historiske kilder som viser til denne hendelse, at Herodes lot guttebarna drepe, enn her i Matteus-evangeliet. Det kan altså være hva vi i dag vil kalle et stilistisk-pedagogisk grep: Slik Moses var den som førte jødefolket ut av Egypt, var folkets redningsmann, slik er Jesus vår alles redningsmann som fører oss ut av synd og død!
Og selv om Herodes så var død, hører vi i dagens tekst at Josef ikke våget å ta Maria og Jesus-barnet med tilbake til Judea fordi Herodes sin sønn Arkelaos nå var konge der. Josefus kan fortelle at Herodes hadde delt sitt rike mellom sine 3 sønner, og at Arkelaos var særlig fryktet som den grusomste av sønnene. Så følgelig forstår vi at Josef ikke våger å reise tilbake til Judea, hvor Arkelaos hersker, men slår de seg ned i Galilea i byen Nasaret. – Slik kan forfatteren av evangeliet direkte beskrive Jesus som en «nasareer» – begrepet «nasareer», ja det var synonymt med det å være en som var særlig utvalgt av Gud.
* * * * *
Jesus, en nasareer, særlig utvalgt av Gud – Guds sønn. I Ham ser vi ikke forskjell på hva som er Gud og menneske, Jesus er begge deler samtidig – sann Gud og sant menneske, vere Deus et vere homo, sa man i oldkirken. Jesus-fortellingene gir oss håp, håp om liv, omsorg og rettferdighet, en visjon om liv og samfunn her og nå, og håp om liv og ivaretakelse også gjennom døden. Slik har Jesus-fortellingen formet menneskers liv gjennom 2000 år.
Men det er også slik at Jesus-fortellingene ikke bare gir håp, de er også farlige, utfordrende. Ikke alle ønsker en annen verden, et samfunn preget av omsorg og rettferdighet. Det fikk Stefanus erfare når han utfordrer den religiøse elite. Han var en «tjener ved bordene», som det heter, en diakon, som hjalp til med alt det praktiske i det kristne fellesskapet, i menigheten. Han regnes som den første kristne martyr.
Martyrium, det å gi sitt liv for troen, gjorde dypt inntrykk på mennesker i Romerriket. Kristentroen bærer i seg en overbevisningen og tryggheten, at Gud, som er kraften til å være til i alt det som er til, holder oss fast og slipper oss ikke, holder oss fast også gjennom døden – gjennom døden fører oss frem til seg. Et håp, en overbevisning, født i møte med fortellingene om Jesus. Historikerne kan fortelle hvordan det kristne håpet, denne overbevisningen og tryggheten, gjorde sterkt inntrykk på mennesker i Romerriket, medvirket til kirkens vekst.
Men som sagt, det er også slik at Jesus-fortellingen ikke bare gir håp, den er også farlig og utfordrende. Vi hørte i dagens lesetekst fra Apostlenes gjerninger om Stefanus. Men det samme fikk jo også vår egen St. Hallvard erfare. Han der i ved Drammensfjorden, innerst i Oslofjorden, ved Lier utenfor Drammen, født i 1020, for 1002 år siden. Han var preget av kristne tanker og ideer, og når vikingene ville drepe en slavekvinne, trellkvinne, velger han å forsvare henne med sitt eget liv. Hallvard, kvernsteinene han ble senket med i fjorden, pilene som drepte ham og kvinnen, de har prydet Oslos segl siden 1300-tallet og gjør det den dag i dag. I de siste revisjoner av seglet er også kvinnen kommet med på seglet. Du kjenner motivet fra rådhuset, fra all offisiell post fra Oslo kommune, og fra de fleste kumlokkene i byen vår. Han har vist oss hvem Jesus er, sa man. De bygde hans gravkirke her i sentrum, den ligger i ruiner nå, og når den var ferdig tror man at de samme bygningsmennene kommer hit og bygger Gamle Aker kirke. – Hallvardskatedralen og Gamle Aker var søsterkirker, nesten helt identiske.
* * * * *
Jesus, en nasareer, særlig utvalgt av Gud – Guds sønn. I Ham ser vi ikke forskjell på hva som er Gud og menneske – sann Gud og sant menneske, vere Deus et vere homo. Jesus-fortellingene skal også få være håp for oss, romme en visjon for liv og samfunn her og nå, og gir også oss håp om liv og ivaretakelse gjennom døden.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet.