Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det første kapittel:
Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor Maria var lovet bort til Josef. Men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn ved Den hellige ånd. Josef, mannen hennes, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i all stillhet. Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten:
Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn,
og de skal gi ham navnet Immanuel
– det betyr: Gud med oss.
Da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham og tok henne hjem til seg som sin kone og levde ikke sammen med henne før hun hadde født sin sønn. Og han ga ham navnet Jesus. (Matt 1,18-25)
Slik lyder det hellige evangelium.
* * * * *
Dagens prekentekst bringer oss inn i julens sentrum – om barnet som skal fødes, som skal gis navnet Immanuel, som betyr Gud med oss. Det går om inkarnasjonen, menneske og Gud i samme person, kristendommens kjerne. – En så kjent og kjær fortelling, som gjennom 2000 år har bragt så mye håp.
Men samtidig bringer jo fortellingen håp på en måte som for mange anfekter og umuliggjør det håpet som barnet bringer, som fortellingen søker å bringe. – For gir det i det hele mening å snakke om jomfrufødsel…? – Gjør det det…?
Gjennom de fleste århundre siden den gang fortellingen først ble fortalt, så har man ikke opplevd jomfrufødsel som et uoverkommelig problem slik det kan oppleves i dag. Det er særlig med modernisering og vitenskapeliggjøring, kanskje særlig fra 1700-tallet av, at fortellingen har blitt en av de største snublesteiner for kritisk tenkende mennesker i møte med kristenarven. Vi skal i dag, på 4. søndag i advent, nettopp stoppe opp ved fortellingen om jomfrufødselen.
* * * * *
På den ene side reises her spørsmålet ved hvor langt vår kunnskap og vårt naturvitenskapelige blikk strekker seg? Er det kun det vi kan etterprøve med vitenskapelig metode som kan kalles sant? Det er nok all grunn til større varsomhet og ydmykhet i våre vitenskapelige sannhetspretensjoner, det tror jeg vi alle erkjenner i møte med økologisk krise, en krise ingen forutså eller tenke mulig for bare noen generasjoner siden, men som jo nettopp er en følge av den vitenskapelige utvikling. – Hvor langt kan vi stole på naturvitenskapen?
På den annen side må det umiddelbart fremholdes at det i kirken i vår tid tenkes ulikt om hvordan vi skal forstå fortellingen om jomfrufødsel, og at det nettopp er rom for ulike måter å forstå denne fortellingen. Men kan vi si noe om hvordan fortellingen om jomfrufødsel ble forstått den gang, da den først ble fortalt for 2000 år siden?
* * * * *
Det kanskje første som slår oss, er at det eldste evangeliet i Det nye testamente, som er Markus-evangeliet, ikke omtaler jomfrufødselen. Det gjør heller ikke Johannes-evangeliet. Heller ikke Paulus, som jo har de eldste tekstene i Det nye testamentet, de første skrevet bare 20 år etter Jesu liv på jorden, omtaler jomfrufødselen. Jomfrufødsel er et særkjenner ved evangeliene etter Matteus og Lukas.
Hvordan nå tenke om dette? Jeg tror vi får hjelp når vi forsøker å forstå teksten ikke på våre premisser, med våre moderne øyne, men forsøker å forstå teksten slik mennesker for 2000 år siden ville høre fortellingen. For, mens vi med våre naturvitenskapelige øyne, leser denne fortellingen som en påstand om en helt ekstraordinær og uforklarlig engangshendelse i naturen, så var det ikke slik denne fortellingen ville høres for mennesker den gang. For da var ikke jomfrufødsel forstått som noe unikt på den måten vi tenker om det i dag.
For går vi 2000 år tilbake i tid, så er det å være født av en jomfru noe flere hevdet at de var. Å være født av en jomfru, det var det samme som å si at man hadde Gud selv til far – og med det gjorde man krav på keisermakt. Vi kjenner det fra samtiden: Alexander den store, som jeg vil tro dere alle har hørt om, som la datidens kjente verden under seg i århundrene før Jesu fødsel og etablerte det som kalles hellenismen, han hevdet at han hadde Gud, hadde Zeus til far. Keiser Augustus, den første romerske keiser og som jo også omtales i juleevangeliet, hevdet at han hadde Gud, nærmere bestemt guden Apollon, til far. Dere, det går altså om å gjøre krav på den høyeste makt og myndighet, for Alexander og Augustus gikk det om keisermakt.
* * * * *
Og nå, i møte med disse store og kjente keisernavn, som jo også hadde egen religiøs kult og hvor alle måtte være med i de offentlige feiringene, så våger to evangelieforfatter å hevde at et fattigslig barn fra Judea, en utkant i det store romerske riket, er født av en jomfru, altså har Gud til far. Og evangelistene gjør det så til sitt prosjekt nettopp i sine tekster, å fortelle hvem denne personen er som nå gjør krav på å ha denne makt og myndighet, som uttrykker og kroppsliggjør den høyeste sannhet – det er hva evangeliene så gjør.
Og det husker vi, at evangelium betyr godt nytt. – For det er gode nyheter evangelisten kan bringe oss, om en hersker som skiller seg fra både Alexander den store og fra keiser Augustus – en hersker som ikke krever underkastelse for selv å bygge opp verdslig makt og rikdom, men som snur disse verdier på hodet og som setter tjenesten for sin neste i sentrum, som inviterer den utstøtte og undertrykte inn, som setter barmhjertigheten og kjærligheten i sentrum, er radikalt inkluderende – som gjør nåden til fremste kjennetegn for Gud. Alle verdier snus på hodet. Vi forstår sprengkraften i evangeliet, den taler fortsatt til oss etter 2000 år.
Det er jo et livsfarlig krav som nå fremmes. Kravet er det samme i alle evangeliene, men Matteus og Lukas bruker altså også samtidens billedspråk og metaforikk når kravet fremmes. «Jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel.» Det ble da også gradvis mer og mer støy og spenning rundt Jesus, og den romerske okkupasjonsmakten griper da også snart inn. – Men det er fortellingen om påske.
* * * * *
«Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder» er ordene Josef hører i drømmen. Navnet «Jesus» er en latinsk- og gresktilpasset gjengivelse av det arameiske navnet Jeshua, det språk Jesus talte, og Jeshua betyr «Gud frelser». Navnet hans er altså i seg selv et ordspill, navnet forteller oss hvem han er. Språkmannen Sylfest Lomheim, har spekulert over hvilket navn han ville fått om det var her hos oss han ble født, med vårt språk. Han foreslår Berger, Birger, Berge, Børge eller Børre – for det er alle navn som kommer av det norske verbet for å berge, altså har samme betydning som det arameiske Jeshua.
* * * * *
Så kan og skal vi fortsatt i trosbekjennelsen hver søndag istemme ordene «født av jomfru Maria», men samtidig ser vi at vi ikke kan begrense betydningen av «jomfru» i denne sammenheng til å handle om biologi. Vi kan også i dag få gjøre gleden som barnet bringer til verden, til vår egen glede, vårt eget håp for vår verden og for fremtiden! – I kirken er det rom for ulike måter å forstå og tenke om jomfrufødselen – men vi får samtidig eie den sammeglede, og får leve i det samme håp!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet.