4. søndag i otreenighetstiden

Gamle Aker kirke, den 16. juni -24. Avskjedsgudstjeneste for Morthen D. Sørlie. Tekster: Josva 24,19–24; Efeserne 2,1–10; Matteus 16,24–27 (pr.). Preken av Morthen D. Sørlie.

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 16. kapittel:

Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne hver og en etter det han har gjort. Sannelig, jeg sier dere: Noen av dem som står her, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme med kongsmakt. (Matt 16,24-27.)

Slik lyder det hellige evangelium.

I Det gamle testamente finner vi historier om mennesker som begir seg ut i det ukjente. Vi kan lese om Abraham som dro fra Ur i Kaldea, som lå i dagens Irak. Abraham begav seg ut på vandring. Det samme gjentar seg da Moses vandret rundt i ørkenen i 40 år. Moses kom selv ikke til det lovede land. Han fant sin grav på fjellet Nebo. I 5. Mosebok kan vi lese at Herren sa til Moses: «Du skal få se landet foran deg, men du får ikke komme inn i det». (5. Mos. 32,49-52). Den som kom ut av ørkenen og overtok lederrollen etter Moses det var Josva. Felles for alle disse, Abraham, Moses og Josva var at de begav seg ut i det ukjente. På mange måter er de helteskikkelser i Det gamle testamentes verden. Men til å være helter var de langt fra plettfrie, feilfrie. Ja, vi hører at Moses slapp ikke inn i det lovede land. Han slapp ikke inn på grunn av sine ugjerninger. Moses hadde ingen plettfri vandel. Han fant sin grav på fjellet Nebo. Som ingen vet hvor er. 

Fra Josvas bok hørte vi i den første lesningen i dag. «Folket sa til Josva: Herren vil vi tjene». (Josvas bok 24,19-24). Slik ble det imidlertid ikke. Så fort ordene var uttalt, var de glemt. Det gamle testamente er en historie om mennesker som feiler. Abraham og Moses reiste seg. De dro ut i det ukjente. Men de kom aldri fram. På mange måter er Det gamle testamente en bok om menneskers utilstrekkelighet. Det holdes opp et speil for oss med forhåpninger og gode forsett – samt mange brutte løfter. Når vi leser i Josvas bok at folket sa: Herren vil vi tjene. Det var et løfte ingen holdt. De som skrev dette. De som skrev Det gamle testamente, visste allerede at løftet ikke ville bli holdt. Imidlertid unnlot de ikke av den grunn å skrive. Det ble skrevet ned. Lest høyt om og om igjen. De gav ikke opp. De gav ikke opp. For det handler om å ha blikket rettet inn mot fremtiden. Mot det ukjente. For kanskje en gang i fremtiden vil det skje.

Så er vi her i Gamle Aker kirke, flere årtusen senere, midt i juni. Vi hører fra Det gamle testamente, men vi hører også et avsnitt fra Matteus evangelium. Vi hørte Jesus si i Matteusevangeliet, dette ikke så rent lite gåtefulle: «For den som vil berge sitt liv, skal miste det (…). Og: Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel.». Sier Jesus, skriver Matteus. Ja, hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Om akkurat dette spørres ikke kun her i kirkerommet. Til alle tider har mennesker stilt seg akkurat det spørsmålet. Abraham og Moses må ha gjort det før de begav seg ut i det ukjente. Mange har spurt seg det samme. For enkelte har det blitt en ørkenvandring, de kom ingen sted. Andre har fått et blikk mot noe, noe de kanskje ikke alltid fullt ut kan forklare. Om det ikke akkurat gir forklaring på det som skjer, er det likevel noe der, noe å holde fast i.

Hvis vi tar for oss de siste par- tre generasjoner av vår nære historie, er det på den ene siden en historie som har vært preget av kriger og konflikter som har brakt vår sivilisasjon til bristepunktet. Samtidig har det vært en tidsalder preget av kreativitet og fruktbarhet innenfor naturvitenskap så vel som kunst, litteratur, filosofi, psykologi og teologi. I løpet av et århundre har vår måte å forstå og å se verden på blitt endret. For bare et par uker siden døde den tyske teologen Jürgen Moltmann. Moltmanns navn alene er et eksempel. Født på 1920-tallet fikk han med seg verdenskrigens slutt, han satt selv i krigsfangenskap. Moltmanns forfatterskap kretset om tema «håp». Hva gir håp. Han gikk inn i samtaler med filosofer, som Ernst Bloch, som også spurte etter «håp». Navnerekken på alle samtalepartnere kan gjøres lang. Kjente navn, ikke så kjente navn. Ja, hver og en av oss kunne stå på navnelisten. For alle stiller vi det samme spørsmålet. Vi hever røsten, enkelte selvsikre og andre nølende. Noen begir seg ut på vandring slik Abraham brøt opp fra Ur i Kaldea og dro til et fremmed land. Andre ble værende på stedet de ble født. Men spørsmålet deres er det samme. Det er et spørsmål som er et ekko fra Matteus evangelium: «Den som vil berge sitt liv, skal miste det … Og: Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel.» Det er Jesu ord. Jesus streifet rundt i Galilea, sammen med en flokk – tolv i tallet. Vi kjenner historien og vet hvordan det endte. Evangelisten Matteus visste det også, for han har fortalt det. Men så sier han til leserne. La oss late som vi ikke vet. For Jesu disipler som var sammen med Jesus, de visste ennå ikke hva som skulle skje. La oss, sier evangelisten Matteus, late som om vi heller ikke vet, verken om Golgata, død eller oppstandelse. Så kan vi se Jesus og disiplene for oss, i skyggen under trærne eller i solsteken på en støvete landevei. Så sier Jesus: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel». På den ene siden er det ganske opplagt, det han sier. Samtidig er det gåtefullt, komplett uforståelig. For det gis ingen oppskrift. Det er som vi blir vist inn i en labyrint. I en labyrint er det mange ganger og veier. Forhåpentligvis fører én fram. Prøver vi mange nok ganger, så finner vi løsningen, akkurat som en rebus i et ukeblad. Imidlertid er det ingen rebus. Det finnes ingen umiddelbar løsning. Men det at det ikke finnes noen umiddelbar løsning, peker i en annen retning. Vi må rette blikket en annen vei. For Jesu ord er en oppfordring, et håp. Hva vet vi om Jesu disipler eller om evangelisten Matteus. Vi vet en eneste ting, at de bar på et håp. Det var et poeng for evangelisten Matteus, som kjente hele historien da han skrev den ned, at Jesu disipler ikke visste. Da hadde de visst at det endte i forferdelse. Og da hadde de ikke fulgt med videre. Det hele hadde stoppet der. Det samme gjelder for Abraham som forlot et trygt liv i Ur i Kaldea og begav seg ut i det ukjente. Det samme gjelder Moses, Josva – ja hvert eneste menneske. For hvert eneste menneske er det håp.

Vi handler og svarer annerledes enn mennesker i tidligere tider. Men vi har det til felles med alle mennesker, fra alle tider, at vi bærer på håp. Det håpet trenger ert språk – i ord eller kanskje i bilder, realistisk eller abstrakt, det være som et musikalsk uttrykk eller en matematisk formel. Eller ingen av delene. I 1. Mosebok leser vi at Herren sa til Abraham: «Dra bort fra landet ditt og slekten din … til det landet jeg skal vise deg» (1. Mos 12,1). Jesus sa til disiplene sine: «Om noen vil følge etter meg, må han … ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det». Å finne livet, er å finne håpet. En gang, ved et tilfelle sa Jesus: «Himmelriket er … likt en kjøpmann som lette etter fine perler. Da han fant en særlig verdifull perle … solgte han alt han eide, og kjøpte den (Matt 13,45f.). Mon det er svaret. Da har vi håpet.

Dele-knapper kan ikke vises uten at du samtykker til bruk av funksjonelle cookies. For å gjøre dette må du trykke på knappen helt nederst i venstre hjørne og marker sjekkboks for funksjonelle cookies og deretter klikke på \"Oppdater samtykke\". Evt. klikk på \"Godta alle cookies\" for å godta alle kategorier av cookies. Deretter må du laste siden på nytt.

Kontaktinformasjon for St. Hanshaugen sokn

KONTORADRESSE

Akersbakken 30 

0172 Oslo

 

KIRKENE

Lovisenberg kirke:

Lovisenberggata 4 

Gamle Aker kirke:

Akersbakken 26

 

 

GAVE

Kontonummer: 1609 50 18215

VIPPS #111359

 

OFFER

Gamle Aker kirke: #36615

Lovisenberg kirke: #36616

 

 

 

 

 

KONTAKT

E-post: post.sthans.oslo@kirken.no

Telefon: 23 62 91 20

 

Telefontid:

Mandag-fredag: kl.10:00-14:00.

Besøk etter avtale.

 

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"