4.søndag i påsketiden, preken ved prest Roger Jensen

Vi er i påsketiden. Dagens tekst har helt konkret hendelser på skjærtorsdag som tema, en fortelling av typen du ikke glemmer om du først har hørt den. Teksten innledes med måltidet Jesus og disiplene har sammen og går straks over i Judas’ svik mot Jesus. Vi husker teksten, den er så sterk. Mens de ligger der til bords og spiser, dypper Jesus et stykke brød i fatet og rekker det til Judas. Umiddelbart før Jesus gjør det har han sagt til disiplene at én av dem skal forråde ham. Disiplene ser på hverandre og skjønner ikke hva Jesus mener, forteller teksten. Den «disippelen som Jesus hadde kjær» (v. 23), altså Johannes, lener seg mot Jesus og spør hvem det er som skal forråde ham, hvorpå Jesus svarer at «det er han som jeg gir det stykket jeg dypper nå.»(v. 26)  – Om det bare var til Johannes at Jesus sa dette, eller at han sa det så alle disiplene hørte det, kommer ikke frem av fortellingen slik den er gjengitt her i Johannes-evangeliet. Så dypper altså Jesus brødstykket i fatet og rekker det til Judas. Her går vi inn i dagens tekst.

 

Dette hellige evangelium står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 13. kapittel:

 

Da Judas hadde fått stykket, gikk han straks ut. Det var natt.

Da han var gått, sa Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart. Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere også: Dit jeg går, kan dere ikke komme. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» (Joh 13,30-35)

 

Slik lyder det hellige evangelium.

 

Teksten vi møter i dagens evangelium er både underlig og sterk på samme tid. Ordet «herliggjøre» tilhører ikke umiddelbart hverdagsspråket vårt, men betyr å løfte opp, fremheve eller opphøye. Både Menneskesønnen blir herliggjort av Gud, og Gud blir herliggjort av Menneskesønnen, sier teksten. Vi møter dette språket også litt senere i evangeliet, særlig kjent i hva som gjerne karakteriseres som Jesu yppersteprestelige bønn. Her sier Jesus: «Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, så Sønnen kan herliggjøre deg…» (Joh. 17, 1ff)

 

I sentrum for vår kristne tro, er troen på at vi i Jesus ser Gud. At Jesus viser oss Gud på en slik måte at vi ikke lenger kan skille mellom mennesket Jesus og Gud selv. Menneskesønnen og Gud herliggjøres i og gjennom hverandre. De er ett.

 

Vi kaller det «vår kristne tro», riktigere ville det være å kalle det «vårt kristne håp», for mer enn tro i betydning lære handler dette om tro i betydning håp. Det er vårt håp at det er slik! For når vi hører fortellingene om Jesus, og slik møter Ham, så tennes og skapes en lengsel og et håp i oss om at fortellingene rommer og målbærer sannhet, og at denne sannhet også angår meg.  Fortellingene om Jesus som evangeliene bringer oss, skaper lengsel og håp i oss om at rettferdighet skal seire mot urett, gir oss kraft til å stå opp mot «den sterkestes rett», skaper tro på at skadet og ødelagt liv skal rettes opp og gir oss vilje og lyst til å hjelpe, gir oss trygghet for at sannheten er sterkere enn løgnen, og gir oss håp om og trygghet for at livet er sterkere enn døden. – Gir det mening å si alt dette, eller håpe på det som fortellingene om Jesus vitner om? Det er nettopp dette håpet som tennes i oss når vi hører om Jesus, snekkersønnen fra Nasaret som vandrer den lange veien opp til Jerusalem. Og altså her, i Jerusalem, i påsken, blir «herliggjort».

 

I troen på at vi i Jesus ser Gud selv, er det også det som kom til å bli læren om Jesus Kristus som sann Gud og sant menneske, stammer fra: Vere Deus et vere homo, sann Gud og sant menneske, slik dette fremholdes i konsilet i Kalkedon i år 451 og alle kristne konfesjoner har fastholdt siden.

 

Det paradoksale sted hvor så herliggjørelsen skjer, i endelig forstand, er der hvor Jesus konkret løftes opp, på korset. Han som stod opp mot makter og myndigheter, som han truet med sine ord om rettferdighet, kjærlighet og sin tjeneste, et virke som medførte at de ville rydde ham av veien og dømmer han til døden. Korset blir paradoksalt nok sted for Guds herlighet.

 

Og samtidig ender jo ikke historien på korset, nei, påskens budskap er den tomme grav. Og når vi lytter nøye til Jesu ord i Johannes-evangeliet, så ser vi at det ikke kun er her på korset at herliggjørelsen skjer, men også at den hele tiden har skjedd i og gjennom Jesu liv. Som Jesus også sier i sin yppersteprestelige bønn: «Jeg herliggjorde deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du ga meg å gjøre.» (Joh. 17, 4). – En gjerning som er mer enn korsfestelse og oppstandelse, som også rommer Hans liv og gjerninger i Galilea, hvor han virket. Så, la oss som kristne før oss lese Jesu ord i dagens tekst som tolkning av hele Jesu liv og virke.

 

Herliggjørelse er å løftes opp, fremheves. Men når Gud selv herliggjøres, så er det ikke for å fremheves, roses og gis ære. Nei, det er korset som viser Guds herlighet. Kjærligheten, tjenesten, også inn i døden.

 

* * * * *

«Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.»

Men kan så vi elske som Ham? Hvor langt strekker vår kjærlighet seg, eller bedre: Hvor langt skal vår kjærlighet strekke seg?

 

I populærkulturen er det ikke lett å skille mellom forelskelse og kjærlighet, eller mellom forelskelse, kjærlighet og begjær. – Det er ikke vanskelig å forstå, for de lever jo i samme «nabolag». I kristen kultur har man gjerne skilt mellom eros og agape, eller mellom cupiditas og caritas som Augustin sier. Her er poenget at mens den ene form, agape eller caritas, er tjenende, selvutgivende og ikke søker sitt eget, så er eros og cupiditas det motsatte, altså selvisk, egennyttig og knyttet til fysisk begjær og egen tilfredsstillelse. Mens de første trekker mennesker mot himmelen så trekker de andre mennesket mot jorden. Slik har man tidvis argumentert i kirkens lange historie.

 

Denne type enten-eller kategorier har kanskje gjort mer skade enn gavn, for de fleste i dag vil mene at vi ikke kan skille så radikalt i enten-eller, hva man i dag i akademia gjerne karakteriserer som binære kategorier. Vi ser oppgjøret med slike skiller også i kirkens egen historie, som i kampen mot sølibatet i reformasjonstiden på 1500-tallet og det i dag å gi kropp og seksualitet en verdi utover selve forplantningen.

 

«Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.»

 

Den kjærlighet vi ser i Jesu liv, som ender i kors og død, er den kjærlighet som søker liv for og ivaretakelse av nesten, koste hva det koste vil. Historien lærer oss at vi skal være forsiktige med å si for tydelig hvordan kjærligheten kan eller bør se ut og hvilke former den kan ta i menneskers konkrete liv. Videre lærer historien oss at kirken skal være tilbakeholden med å definere hva som er innenfor eller utenfor en slik kjærlighet. For ikke sjelden har man tatt feil, med fortielse, fortrengning og undertrykkelse som resultat. Erkjennelsen er at det går mindre om form og uttrykk, og mer går om funksjon og følge. Fokus skal være på den kjærlighet som vil liv og ivaretakelse.

 

Spørsmålet som blir igjen da er om den kjærligheten Jesus holder frem for oss har en grense, eller om det er den selvutslettende kjærligheten, som gir og ofrer uten hensyn til seg selv, som står igjen som idealet? – Den kjærlighet som ikke tar hensyn til seg selv, som alltid søker å strekke seg, som ofrer og gir til det ytterste uten å ta hensyn til seg selv, er det den kjærlighet vi skal ha til hverandre som kristne? – Også det er jo et kjærlighetsideal vi kjenner fra kirkens historie.

 

«Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.»

 

Men kan så vi elske som Ham? Hvor langt strekker vår kjærlighet seg, eller bedre: Hvor langt skal vår kjærlighet strekke seg? Jeg tror ikke det finnes ett svar på det spørsmålet, jeg tror heller ikke vi skal søke det ene svar. Jesus viser oss en kjærlighet som søker liv for og ivaretakelse av nesten. Hver og en av oss lever sitt liv, hvor vi kalles til tjeneste og ivaretakelse hver dag i møte med vår neste. Vi skal ha åpne øyne, lyttende ører, villige hender – søke å se, å lytte og å handle. Men den tjeneste vi så velger i den konkrete situasjon, kan ikke ha som ideal eller regel at vi i morgen ikke skal være i stand til å tjene fordi vi er utslitt, fordi kreftene ikke strekker til. Om kjærlighetsidealet kan gjøre så mitt eget liv blir uutholdelig eller ulevelig, bommer vi på det overordnede mål om liv og ivaretakelse. Så må det umiddelbart sies at det ikke fremstår som den største utfordringen i dag, vi lever i et samfunn hvor vi så lett tåler den urett som ikke rammer meg selv. Men vi kan heller ikke utelukke at vi én dag står overfor det ultimate kall som krever alt…

 

«Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.»

 

Det går ikke om å kopiere andres liv eller handlinger. Det går om å være til stede i sin hverdag og det samfunn og den natur man er del av. Det går om å velge liv og ivaretakelse, også når det koster, også når det røyner på. Men vi skal være varsomme med å lage idealer om hvor store personlige omkostninger vi skal tåle – ingen kjenner grensene for når vårt eget liv raker eller blir uutholdelig. – For Gud vil liv og ivaretakelse også av mitt liv.

 

Så, kjære Jesu vener, la oss elske hverandre som Han har elsket oss!

 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og være skal, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Dele-knapper kan ikke vises uten at du samtykker til bruk av funksjonelle cookies. For å gjøre dette må du trykke på knappen helt nederst i venstre hjørne og marker sjekkboks for funksjonelle cookies og deretter klikke på \"Oppdater samtykke\". Evt. klikk på \"Godta alle cookies\" for å godta alle kategorier av cookies. Deretter må du laste siden på nytt.

Kontaktinformasjon for St. Hanshaugen sokn

KONTORADRESSE

Akersbakken 30 

0172 Oslo

 

KIRKENE

Lovisenberg kirke:

Lovisenberggata 4 

Gamle Aker kirke:

Akersbakken 26

 

 

GAVE

Kontonummer: 1609 50 18215

VIPPS #111359

 

OFFER

Gamle Aker kirke: #36615

Lovisenberg kirke: #36616

 

 

 

 

 

KONTAKT

E-post: post.sthans.oslo@kirken.no

Telefon: 23 62 91 20

 

Telefontid:

Mandag-fredag: kl.10:00-14:00.

Besøk etter avtale.

 

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"