Julen 2020 – tekstrefleksjoner
2020- året som ble så annerledes, også inn i julen. Vi skulle gjerne fylt kirken vår med små og stor disse juledagene. Det er ikke mulig med smittetrykket vi har i Oslo nå. Men kirken er pyntet til jul, stallen er oppe, Jesusbarnet på plass i krybben og det ser ut til at de 3 vise menn skal finne fram i år også.
Dette er et lite julehefte med tekstrefleksjoner til julaften, juledag og 2. juledag, skrevet av prestene som skulle hatt de enkelte gudstjenestene i julen. I tillegg er det også en gjenfortelling av juleevangeliet skrevet for barn, av kateketen i Tonsen.
Med ønske om en velsigne julehøytid og et bedre nytt år fra Tonsen kirke
Julaften
Tekst: Lukas 2,1-20
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.
Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
«Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker Gud har glede i!»
Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.
Frykt ikke!
En kollega skulle hente datteren sin i barnehagen en ettermiddag i adventstida for noen år siden. Løpende mot ham innenfor gjerdet kom en gjeng fireåringer med glitter i håret og følgende beskjed: Frykt ikke! Ungene hadde vært engler i adventsvandringa i nabolagets kirke, og de møtte min kollega med disse to kjente ordene fra juleevangeliet.
I år ble de fleste adventsvandringene i landets kirker avlyst. Ikke mange barnehagebarn har fått i oppgave å være engler, og i år er vi mange som har en helt reell frykt for liv og helse, for framtid, relasjoner og økonomi. På sett og vis har vi i rike Norge kommet nærmere en mer alminnelig livserfaring som deles av flesteparten av jordas folk – nemlig at livet i bunn og grunn ikke kan kontrolleres, det vi har er ikke vårt for alltid.
Kanskje er også vi blant dem som i år kjenner at ordene «frykt ikke» rører ved oss mer enn før? Sikkert er det i alle fall at de første mottakerne av disse ordene, gjeterne på marken, levde med usikkerhet som en del av sin hverdag og sine livsbetingelser. Den natta da Jesus ble født, var det gjeterne som fikk håpsbudskapet av englene først. Gjeterne lå langt nede på rangstigen, inntekten var ikke god, og risikoen for å bli utsatt for fare var relativt stor. De er de første som får beskjeden fra Guds engleskare: frykt ikke!
Kanskje er det også nettopp fordi de vet hva det kan bety å leve med frykt for natta, for framtida, for flokken, at de får høre ordene først? Dem som ikke har noe å frykte, trenger kanskje ikke samme beskjed?
Frykt ikke, sa englene. Det virker enkelt. Men jeg tror beskjeden bærer med seg bud om håp også i jula 2020, fordi fryktens psykologi er den samme da som nå. Når vi handler ut fra frykt, er det lett å sette seg selv og sitt først. Når vi frykter for landets og vår egen økonomi og framtid, så er det lett å se seg blind på sitt eget. Frykt lærer oss å sette oss selv først. Da blir det med ett logisk å stenge døra for flyktninger og vergeløse fordi vi har mer enn nok med oss selv. Frykt frister oss til å skape fiendebilder der vi kunne gått i dialog, frykt frister oss til å reise forsvarsverk mot andre menneskers lidelse, og plutselig er vi også en del av et regnestykke som kommer fram til at vi ikke har plass til en 18-åring som kom til Norge som barn men som ikke får bli på grunn av foreldrenes feiltrinn, plutselig er også vi blant dem som sier at her er ikke husrom for mer enn maks 50 flyktninger fra Moria-leiren.
Frykt gjør noe med oss, og vi blir ikke bedre av det. Frykt ikke, sa englene, og viste veien videre. Veien gikk til et nyfødt barn og hans utslitte mor, en krybbe og en stall. Her er fred, her er Gud selv kommet til jorden. Som et sårbart menneske som bare noen dager gammel selv ble drevet på flukt fra Herodes. Like sårbar og vergeløs som alle mennesker er, kom Gud til jorden.
Frykt ikke – det er nesten banalt. Men det er sant. For juleevangeliet viser oss at veien til Gud går gjennom sårbarhet, gjennom åpenhet for å ta imot den vergeløse lille. Ved krybben ser vi at Gud ikke er en maktens gud, men en Gud som kom kommer nær. Gud blir sårbar og blir ett med verdens sårbare, krenkede, hjemløse. I lyset fra krybben møter vi oss selv, og for å kunne ta imot det lille barnet – og ethvert lite barn – så vet vi at vi må legge vårt eget til side. Det er dette Gud gjør med oss når vi ser barnet i krybben - barnets ansikt vekker omsorg, nærhet og ømhet – alt dette er gaver fra Gud.
Jesusbarnet viser hvordan Guds håp for verden ser ut, håpet finnes i det nye livet, håpet finnes i fellesskap der ingen er sterkere enn det svakeste ledd, der mennesker finner sammen og verner om hverandre, der alle regnes med som umistelige og verdifulle venner.. Og kanskje er du som leser dette blant dem som kjenner deg ekstra alene denne jula, der ingen ting ble som vi trodde. Da er mitt håp og bønn for deg at ett av de mange ordene om Jesus – at han er Gud med oss – også skal gi håp til deg. Jula kommer med budskap fra himmelen om at Gud selv er nær. Også nå.
Julefortellingen for barn
For lenge siden i et land langt borte, Israel, bodde Josef og Maria. Og Maria var gravid.
De som bestemte i landet hadde bestemt at de skulle telle alle som bodde i landet, og da måtte alle dra dit de kom fra. Josef og Maria måtte dra til Betlehem. Det var langt å gå.
Da de kom fram til Betlehem måtte de finne et sted å bo, de banka på mange dører, men det var fullt overalt! Til slutt var det noen som hadde plass i stallen sin sammen med dyra. Der var det i hvert fall godt og varmt!
Da kjente Maria at nå kommer babyen og ho fødte en liten gutt, Jesus, og pakket han godt inn og la han i en krybbe.
I Betlehem var det natt og noen gjetere var ute å passa på sauene sine. Plutselig kom en engel og sa: ikke bli redde, jeg kommer til dere med gode nyheter. I dag er det født en gutt i Betlehem, han heter Jesus, dere skal finne han i en krybbe.
Plutselig var det mange engler der og det ble lyst som dagen. De sang: ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i. Gjeterne dro til Betlehem og fant Jesus.
Det kom også noen menn som hadde reist langt, de hadde sett en stjerne og fulgt den. De var nemlig eksperter på å se på stjerner og hva de betydde. Og nå hadde de sett en stjerne som betydde at det var født en konge. Stjernen stoppa rett over stallen og de gir Jesus gaver: gull, røkelse og myrra.
Juledag
Tekst: Johannes 1,1-14
I opphavet var Ordet,
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i opphavet hos Gud.
Alt vart til ved han,
og utan han vart ikkje noko til.
Det som vart til
i han, var liv,
og livet var lyset for menneska.
Lyset skin i mørkret,
og mørkret har ikkje overvunne det.
Eit menneske stod fram, utsendt av Gud; namnet hans var Johannes. Han kom for å vitna. Han skulle vitna om lyset, så alle kunne koma til tru ved han. Han sjølv var ikkje lyset, men han skulle vitna om lyset.
Det sanne lyset,
som lyser for kvart menneske,
kom no til verda.
Han var i verda,
og verda vart til ved han,
og verda kjende han ikkje.
Han kom til sitt eige,
og hans eigne tok ikkje imot han.
Men alle som tok imot han,
dei gav han rett til å bli Guds born,
dei som trur på namnet hans.
Dei er ikkje fødde av kjøt og blod,
ikkje av menneskevilje
og ikkje av manns vilje,
men av Gud
Og Ordet vart menneske
og tok bustad mellom oss.
Og vi såg hans herlegdom,
ein herlegdom som den einborne Sonen
har frå Far sin,
full av nåde og sanning.
Ordet Johannes skriv Logos om Jesus. Logos på gresk har med fornuft og tale, og sakleg argumentasjon, å gjera.
Skapinga Teksten er som ei poetisk nyskriving av skapingssoga i Gamletestamentet. Som den i Første Mosebok, men endå meir den vi finn i Salomos ordtak (8,1-2.22-31) der Visdommen er fornuftskunstnaren som leiker for Guds andlet når Visdommen skaper verda. Visdomen gleda seg med menneska, og då er vi nærme englane sine orde til gjetarane på Betlehemsmarkane.
Lyset Lyset er ein person som er kjelda til liv. I lyset kan våre auge sjå og kjenne. Viktigast er det likevel med hjartet sine auge, at dei kan sjå og kjenne.
Ukjend Verda er tidvis svaksynt. Nokre gongar ser vi berre våre eigne næraste behov. Vi kan vere so forvirra og forsteina at vi ikkje kjenner att livsens lys.
Ta imot Psykologane snakkar om vårt indre barn. Barnets emosjonar er ein nøkkel til å forstå og reparere vonde kjensler og utrygge relasjonar. Eit barn treng å verte tatt imot, slik at det får ei trygg tilknyting.
Guds barn Vi er Guds barn av Guds vilje. Det er ei gåve. Vi er hans verk, meir enn kven og kva vi er i våre liv.
Kjøt og blod Gud som er ande, skapte det fysiske universet. I Jesus vart Gud menneske for å atterføde oss til ei ny fysisk verd.
Fokus Jesus er vårt føredøme. Han er full av nåde og sanning.
Gjenskin Når Jesus lyser på oss, avslører han mørket i oss. Men han skin også slik på oss at det vert gjenskin, som når sola lyser på månen og vi ser månen si steinete overflate lyse opp natta.
Andre juledag
Tekst: Matteus 2,13-23
Da Herodes forsto at vismennene hadde narret ham, ble han rasende. Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den tiden han hadde fått vite av vismennene. Da ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia:
I Rama høres skrik,
gråt og høylytt klage:
Rakel gråter over barna sine
og vil ikke la seg trøste.
For de er ikke mer. Etter at Herodes var død, viste Herrens engel seg i en drøm for Josef i Egypt og sa: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og dra til Israels land! For de som ville ta livet av barnet, er døde.» Han sto da opp, tok med seg barnet og barnets mor og kom til Israels land. Men da han fikk høre at Arkelaos var blitt konge i Judea etter sin far Herodes, våget han ikke å slå seg ned der. Han ble varslet i en drøm og dro til Galilea. Da han kom dit, bosatte han seg i en by som heter Nasaret. Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profetene, at han skulle kalles en nasareer.
I åpningskapittelet i boka «Guds barn» av Lars Petter Sveen følger vi 4 romerske soldater som har fått i oppgave å gjennomføre Herodes brutale ordre om å drepe alle gutter under 2 år. For Herodes gjennomførte jo ikke disse brutale drapene selv. Noen fikk en ordre og for offiseren Cato blir det for mye: når de raser gjennom et hus må han bare stoppe opp, bøyer seg fram og kaster opp utover gulvet. Det var ikke dette han hadde sett for seg da han ble soldat, at han skulle gjennomsøke hus, på jakt etter små guttebarn.
Opplevelsene fra Betlehem forfølger Cato gjennom livet, ligger der som en mørk skygge han aldri kan bli fri fra.
Fortellergrepet til Sveen får tydelig fram råheten i hendelsene som er knyttet til fortellinga om Jesus fødsel, samtidig som han også får fram poenget at voldshandlinger som er drevet fram av krig og konflikter stort sett bare skaper tapere og ødelagte mennesker.
I dag blir vi røsket ut av julens trygge boble. Jeg tror vi trenger det. 2. juledag holder oss fast i hvordan det virkelig er i verden. Guds verden er hardt prøvet, selv etter julenatt. Mennesker lider, blir forfulgt. Fortellinga om Herodes og flukten til Egypt er mer aktuell i vår tid, enn vi kan like.
Men noe skjedde, noe ble forandret, verden blir aldri den samme etter det som skjedde i Betlehem for over 2000 år siden. Ser vi godt etter, kan vi seg tegn som viser oss at Gud er nær.