Søndagens preken: 4. søndag i treenighetssøndag

Her kan du lese søndagens preken, skrevet av sokneprest Sjur Isaksen

20.juni 2021

4.søndag i treenighetstiden

En preken som ikke blir holdt i

Uranienborg kirke

Sjur Isaksen

Sokneprest

 

JA OG NEI

Jesus sa til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det. Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne enhver etter det han har gjort. (Matt 16,24-27)

Å si ja til seg selv, er en sunn og nødvendig måte å bekrefte livet på. Når jeg sier ja til meg selv, motvirker jeg de stemmene som forteller meg at jeg er mindreverdig eller ubetydelig. Det har vært helt avgjørende for mange å få hjelp til å si ja til seg selv, særlig når følelsen av mindreverdighet er påført av omgivelsene på grunn av kjønn, rase, seksualitet, funksjonsnivå eller helse. Å si ja til seg selv er også å si ja til Gud og til Guds bilde i oss. Det er å takke for sine gaver og samtidig behandle egen svakhet og svikt med samme nåde som Gud behandler oss med.

Å si nei til seg selv, er også en sunn og nødvendig måte å bekrefte livet på. Det høres selvmotsigende ut. Finnes det overhodet noe livsbekreftende i å si nei til seg selv, eller fornekte seg selv? Kulturens krav er jo at du skal bli alt du kan bli. Det er få ord som gir sterkere motkulturelle assosiasjoner enn dette. Men kristen selvfornektelse er ikke det samme som selvutslettelse. Selvutslettelsen hører askesen og resignasjonen til, og ingen av delene er kristne dyder. Det er heller ikke det samme som selvoppofrelse, som egentlig handler mest om å dyrke sitt eget behov for å være til hjelp. Kristen selvfornektelse er i full frihet å se bort fra seg selv, hengi seg til konkret kjærlighet, med de omkostningene det måtte innebære. Kristen selvfornektelse er å følge Jesu eksempel.

Hvis det er noe pandemien har lært oss, er det nettopp verdien av forsakelse og selvfornektelse. I snart halvannet år har vi forsaket det gode, ikke alltid av fri vilje, men likevel med en mer eller mindre klar bevissthet om at vår forsakelse er nødvendig og livsbekreftende. Jeg har sagt nei til meg selv, både på den ene og den andre måten, fordi et nei sto i tjeneste for noe større og bedre: Menneskers liv og helse.

Men det er vel ikke bare en pandemi som kan gi oss gode grunner til å la selvrealisering og egne behov vike for noe større, noe kollektivt? Kanskje er det en frihet i det å fornekte seg selv? Det er mange nok blant oss som blir søvnløse av kravet om å bli alt du kan bli, realisere ditt ytterste potensial eller bli den beste utgaven av deg selv. Jeg lurer på om jeg nærmer meg den beste utgaven av meg selv først når jeg glemmer meg selv for en liten stund. I tillegg kan det kjennes som en stor frihet å glemme seg selv. For av alle mennesker jeg kan bli lei av, er det meg selv jeg kan bli mest lei av.

Å fornekte seg selv og å ta opp sitt kors, er ifølge Jesus to sider av samme sak. Korset er den kristnes kirkes viktigste og mest meningsbærende symbol, det er blitt de troendes identifikasjonsmerke og stolthet. Samtidig er det er torturredskap. Korset et tvetydig tegn. Korset er både et smykke og en byrde, både lett og tungt å bære. For at vi ikke skal tro at vi må gå rundt å lete etter et eller annet kors eller oppsøke en lidelse, sier Jesus at hver og en har sitt kors. Det betyr også at den motstand vi får, står i et forhold til den kraft og tåleevne vi mottar. Men framfor handler korset om å uttale dommen over egen selvopptatthet: Jeg er ikke alle tings mål.

Disiplene hadde sine kors, mange av dem betalte dyrt for sin etterfølgelse. Noen døde av det. Ditt kors kan jeg ikke tegne, men antagelig er du smertelig klar over hvordan det ser ut. Det er formet av de omkostninger som har fulgt med å være deg i denne verden, som menneske og troende. Det ser kanskje slik ut:

  • Et kors av savn fordi det ikke har blitt rom for familie og barn.
  • Et kors av angst fordi det aldri har vært riktig trygt å være deg.
  • Et kors av smerte fordi kroppen er som den er.
  • Et kors av sorg fordi så mye av det som var er blitt borte.
  • Et kors av motstand fordi du stadig våger å stå i stormen.

Jesus sier: «Den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.» Alt du har mistet skal du finne igjen. Korset skal en gang legges ned og tømmes, slik Jesu kors ble tømt. Så skal det pyntes med påskeblomster og bli til et smykke. Og det smykket er ditt.

 

Enn så lenge skal vi bære korset, både som smykke og byrde. Da bærer vi ikke alene, men sammen med alle de andre som går på Veien. Og framfor alt sammen med Jesus Korsbæreren.

Kontaktinformasjon for Uranienborg menighet

Uranienborg kirke ligger på Uranienborghøyden rett bak Slottet. Ta 19-trikken fra Majorstua eller Nationaltheateret t-banestasjoner og gå av på Briskeby. Kirken ligger rett ved skolen.

 

Gavebidrag til menighetens arbeid:
Orgnr. 971.514.361
Kontonummer: 1600.21.66066
Vipps valgfritt beløp, merk med gave til: #10202


Kontoradresse:
Daas gt 19, 0259 Oslo

E-post: post.uranienborg.oslo@kirken.no.
Telefon: 23 62 90 80. 
Telefon- og besøkstid: Tirs-Tors 10-14

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"