For mange av oss vokser et savn og en lengsel etter å feire gudstjeneste i den vakre kirken, om ikke annet få lov å sette oss ned i stillhet.
Denne lengselen må vi bære med oss til den usynlige faren med koronaviruset er over og vi igjen kan møtes ansikt til ansikt, skulder ved skulder i lovprisning og takk.
Men la oss ikke fokusere på hva vi ikke kan.
På søndag kl 11 kan vi sette oss ved radio, eller TV, og sammen lytte til Guds ord.
Vi kan tenne et lys, og vi kan lytte og be sammen. Om vi er dårlige til beins, er småsyke, eller alvorlig syke, men i stand til å lytte, kan vi høre ordet om Guds kjærlighet og barmhjertighet gjennom Jesus Kristus.
Palmesøndag er en dag i spennet mellom den feststemte folkemengden på vei til påskefeiringen i Jerusalem på den ene side, og Jesus på vei inn i lidelsen på den andre.
Dette spennet finner vi i evangelieteksten fra Johannes evangelium i det tolvte kapittel:
Folkemengden som var kommet til festen, fikk høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:
Hosianna!
Velsignet er han som kommer
i Herrens navn,
Israels konge!
Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet:
Vær ikke redd, datter Sion!
Se, din konge kommer,
ridende på en eselfole.
Dette skjønte ikke disiplene med det samme. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.
Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det. Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet. Fariseerne sa da til hverandre: «Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.» Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» (Joh 12,12-24)
Jødene var på vei til Jerusalem for å feire utgangen av Egypt, feire at Herren sparte sitt Israel, da Ødeleggeren gikk forbi deres dører, fordi de hadde smurt inn bjelken over døren og de to dørstolpene med blod fra lammet som var ofret. (Se 2. Mosebok 12,21-28). Lammets blod hadde reddet dem fra døden. Dette ble feiret hvert år i Jerusalem.
De skal feire seieren over døden.
Kanskje er det ekstra spesielt i denne situasjonen å få høre om Lasarus, bror av Marta og Maria, i Betania, som Jesus nettopp har vekket opp fra de døde. Mange drar for å se Lasarus og kommer til tro på Jesus, står det rett før vår tekst.
Når Jesus er på vei inn i Jerusalem, får folk høre om det og starter å hylle ham som Israels konge, men han kom ikke til hest, slik en verdslig konge ville ha gjort. ”Jesus fant et esel å ri på,” står det.
Festen i Jerusalem var primært en fest for jødene, som var etterkommere av de som var fridd ut av fangenskapet i Egypt. Men det var også mange grekere, som var interessert i den jødiske tro; jødenes livsførsel og deres lære, og noen av dem var også på reise til Jerusalem for å delta i påskefeiringen.
Paulus skriver om dem til efeserne, at de var ”uten håp og uten Gud i verden.”
Dette håpet og gudsnærværet gir Jesus grekerne og oss når han sier:
”Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort.”
Det er gjennom grekernes spørsmål om å få se Jesus, at startskuddet går, for at Guds kjærlighet skal bli alle mennesker til del i Menneskesønnen.
Menneske og Sønn. Guds sønn og menneske - som oss.
Gjennom Jesus rives, som Paulus skriver til efeserne, muren som skilte; fiendskapet mellom Gud og menneske, for: ”Ved sin kropp har han (Jesus) opphevet loven og dens bud og forskrifter. Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg.” (Efeserne 2,14-15)
Jesus peker framover når han sier hva som skal skje med hvetekornet som dør, og vi ser framover til skjærtorsdag, langfredag og påskedag. Jesus sier:
”Sannelig, sannelig, jeg sier dere:
Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet.
Men hvis det dør, bærer det rik frukt.”
Lever vi i dette håpet? Lever vi våre liv for og med Guds kjærlighet gjennom Jesus Kristus - i verden?
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.
God, stille uke,
fra Marit, vikarprest
Mitt salmevalg denne søndagen er Svein Ellingsens salme i NoS 162.
¹ Såkorn som dør i jorden,
oppstår som fylte aks.
Druer som knuses i gjærkar,
modnes til gyllen vin.
Gud, gi oss troen tilbake:
tro gjennom dypest mørke,
liv gjennom natt og død.
² Vi som ble døpt til Kristus,
døpt til hans død og grav,
eier oppstandelsens løfte:
lovsang og evig liv.
Himmelens lovsang begynner
her hvor du selv er nær oss,
midt i vår natt og død.
³ Såkorn som dør i jorden,
lever i nye korn.
Kristus, i måltidets samfunn
gir du oss livets brød.
Deg vil vi takke og tilbe!
Slektenes evige lovsang
stiger fra natt og død.