Han er oppstanden, store bud! Vår Gud er en forsonet Gud, min himmel er nå åpen! (Norsk Salmebok nr. 193).
Slik synger vi 1. påskedag. Dette er høytidsverset som synges i forbindelse med at påske-evangeliet blir lest!
Påske dreier seg om forsoning.
Forsoning har blitt et aktuelt tema i samfunnsdebatten i det siste. Det henger mye sammen med Sannhets- og forsoningskommisjonen som leverte sin innstilling i fjor vår. Sametinget har allerede startet drøftingen av dette, og senere i vår skal også Stortinget gjøre det.
Påskens store drama dreier seg også om forsoning. Det dreier seg om mennesker som svikter. Det dreier seg om menneskelig ondskap. Og det dreier seg om Guds kjærlighet. En kjærlighet som leder Jesus inn i døden. Dette er grunnleggende sett forsoning mellom Gud og mennesker. Jesu oppstandelse er en bekreftelse på at soningsverket er fullført.
Forsoning er overskrifta over Jesu død og oppstandelse. Oppgjør og gjenopprettelse.
Men: hvis forsoning mellom Gud og mennesker skal ha noen innvirkning i våre liv og våre relasjoner, trenges det også forsoning mellom mennesker.
Når vi i vårt land har hatt en kommisjon som har arbeidet med forsoning gjennom mange år, gjelder dette forsoning mellom mennesker, og i særlig grad forsoning mellom grupper av mennesker og myndighetene. Men: hvis vi skal lykkes med denne forsoningsprosessen, må den være mellom mennesker og grupper av mennesker, og ikke bare i forhold til myndighetene.
Jesu død på korset handler om forsoning. Men: det er han alene som foretar den forsonende handlingen. Vi mennesker er mottakere av det han gir – selv om det er vi som har sviktet.
Når det skal skje forsoning mellom mennesker, er det nødvendig både at man erkjenner at ting har gått galt, og angrer det. Og så er det faktisk nødvendig at man prøver å rette opp det som har blitt feil, slik at det kan skapes rettferdighet. Og da er det å håpe at det vil være grunnlag for tilgivelse, slik at man kan leve godt sammen videre.
Det er her vi er nå i arbeidet med forsoning i forhold til samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Det er tid for både å erkjenne og rette opp. Det er det som kan skape et godt grunnlag for forsoning.
Jeg tenker i min frimodighet at vi i den kristne kirke har en viktig oppgave i dette, nemlig i å bidra til forsoning. Gjennom vår kristne tro har vi lært noe om hva forsoning er. Og vi vet at hvis mennesker skal ha det godt sammen, kan vi ikke bære på skyld i forhold til hverandre.
Nå i tida etter at forsoningsrapporten er lagt fram, er det viktig at vi arbeider for forsoning mellom myndigheter og minoritetene, mellom storsamfunnet og minoritetene, og dessuten innbyrdes mellom minoritetene. Dette er stort og utfordrende. Men vi har et godt forbilde hos Jesus selv!
2.Kor 5 19: For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss.
Olav Øygard
Biskop i Nord-Hålogaland bispedømme