«Jesus kaller oss til å være annerledes og gå med de som trenger han mest»
«Jeg har vokst opp på en liten gård sør-vest for London, med mange forskjellige dyr. Senere i livet traff jeg min mann som er geolog i olje industrien. Tidligere har jeg blant annet jobbet som administratør innenfor markedsføring av legemidler. Jeg vurderte også legestudiene en stund, men livet ville ha det annerledes».
Hun fulgte sin mann og kjærligheten, ettersom det er mye flytting av jobb i dette yrket. Etter de kom til Norge i romjula 1997, har de flyttet rundt en del i Norge også, når sjansen kom om å ta tre år i Canada kunne de ikke si nei til dette.
«Vi ønsket å styrke engelsken for våre barn og bygge bro med familie der. Etter dette kom vi til Harstad. I 2011 ble jeg oppfordret og utfordret til å ta prestestudiene. Jeg kjenner på ett kall og ett indre rop om å bruke troen til å gå sammen med andre. Det å få vise omsorg og hjelpe andre føltes veldig rett å kombinere med troen.»
Det er fortsatt stemmer i Den norske kirke som mener at kvinner ikke skal bli prest. Helen forteller og om å ha møtt på slike stemmer.
«Men vi er ett vesen for den hellige ånd! Den hellige ånd er med når vi formidler og gjør jobben vår som prest. Dette er ikke noe vi gjør i vår egen kraft. Som kvinner er vi derfor like troverdig og flinke som menn i presteyrket. Jeg er veldig tilfreds som kvinne og bli kalt på som prest. Kvinner spilte en viktig rolle i bibelen, noe Paulus skriver mye om. Når vi leser teksten med dagens øyne, er det mye rom for kvinner å være prest».
«Jeg lurer på hvordan vi gjenspeiler det samiske i kirkelivet og i kirkelige handlinger»
Helen er i ferd med å skrive sin master oppgave og fullføre sine prestestudier ved VID misjonshøgskole. Med den ønsker hun å belyse samiske gudstjenester. Inspirasjon til dette forteller hun kommer fra ett liv med opplevd utenforskap, og at dette føler hun har satt henne i stand til å bedre se de som er utenfor.
«I Canada bodde vi like ved First Nation, vi var veldig heldige og hadde ett stort fint hus og fin bil der. En dag vi var ute og spiste med venner så jeg en mann som satt alene og spiste ett lite måltid uten drikke. Han så trist og ensom ut, det så ut som han trengte noen å snakke med. Jeg gikk bort til han og sa at jeg så han ikke hadde noe drikke og om han ville ha det? Det ville han gjerne, jeg tilbydde meg og å kjøpe mere mat til han, og det ønsket han også. Han fortalte meg hele livshistorien sin, dette ble til ett vennskap og vi traff hverandre flere ganger».
Med tårer i øynene forteller Helen om en følelse av hjelpeløshet i møtet med denne mannen, og en ansvarsfølelse for at han og andre skal ha det bra. Jeg skjønner at møtet har gjort stort inntrykk på henne.
Hun forteller også om sin student tid, der hun blir en brobygger mellom internasjonale og norske studenter. Dette i ett ønske om å ta vare på de som kan havne på utsiden. Hun peker på at First Nation opplever ettervirkninger av kolonitidens overgrep, og de sliter med rusmisbruk og høye selvmordstall. Hun setter dette i sammen med misjoneringen og fornorskningen som samefolket har vært utsatt for her i Norge.
«Jeg lurer på hvordan vi gjenspeiler det samiske i kirkelivet og i kirkelige handlinger? Jeg føler at de som meg, står litt utenfor. Jeg trives blant de som er annerledes og jeg føler selv at jeg tilhører denne gruppen! Jesus kaller på oss til å være annerledes og gå med de som trenger han mest. Vi skal tette deres hull med kjærlighet og glede. Kan jeg si det sånn?»
«Jeg fikk gå sammen med mennesker og spre kjærlighet og håp»
Helen ser frem til å ta fatt på presteyrket når hun er ferdig utdannet. Hun forteller om ett yrke som stadig er i utvikling og er veldig dynamisk eller varierende, i sine oppgaver.
«Alle oppgavene som prest er spennende! Noen ting som jeg tenkte skulle bli skummelt har, også blitt veldig fint! Jeg trivdes veldig godt som institusjonsprest i praksis på Stavanger sykehus. Der var jeg på ortopedisk og kvinne- og infeksjonsavdeling som student.
Jeg hadde først valgt denne praksisen bort, for jeg var litt usikker på om jeg skulle klare å stå i det. Men det ble den fineste praksisen jeg har hatt! Å få være med i samtaler med pasienter, den sårbarheten man møter, jeg følte meg privilegert som fikk møte det! Jeg fikk gå sammen med mennesker og spre kjærlighet og håpet».
Vi trenger alle noen som våger å stå sammen med oss i og gjennom livet, presteyrket er en unik mulighet til å nå mennesker i alle deler av livet. Men gjør den Norske kirke det attraktivt å velge prestyrket?
«Presteyrket er ikke populært å velge. Men vi kan ikke gjøre det populært, for det er en tjeneste. I dagens samfunn er vi også friere til å velge om vi skal lytte til kallet eller ikke. Og det er klart det krever en del å være prest, både psykisk og fysisk. Det koster mye å stå i presteyrket. Men kanskje kunne Den norske kirke satt bedre lys på det å være prest?
Vi må formidle Guds ord slik at folk kan få bli bedre kjent med Gud. Jeg håper jeg kan være til hjelp for andre, med alt det jeg har og er. Jeg ønsker å være ett lys i mørket for noen».
Jeg har fått ha en sårbar, nær og gledefylt samtale med vår vikarprest. I sin tjeneste som prest er tydelig nestekjærligheten sentral og utenforskap ett viktig område. Fram mot jul er det Helen som har årets konfirmanter på undervisning!
«Det er 15 fantastiske konfirmanter! De er nydelig og flott. Jeg ser frem til tiden sammen med dem, de er åpne, inkluderende, ivrig og passiv. De tar vare på meg like mye som jeg tar vare på dem».