Evangelieteksten for 4.søndag i åpenbaringstiden står skrevet hos evangelisten
Johannes 9,1-7.35b-38
Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. 2 Disiplene spurte
da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han
ble født blind?» 3 Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men
nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham. 4 Så lenge det er dag, må vi gjøre
hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan
arbeide. 5 Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.» 6 Da han hadde sagt
dette, spyttet han på jorden, laget til leire med spyttet og smurte den på mannens
øyne. 7 Så sa han: «Gå og vask deg i Siloa-dammen!» Siloa betyr utsendt.
Mannen gikk dit og vasket seg, og han kom tilbake seende. Jesus spurte han:
«Tror du på Menneskesønnen?»
36 Han svarte: «Hvem er han da, gode herre, så
jeg kan tro på ham?» 37 Jesus svarte: «Du har sett ham, det er han som snakker
med deg.» 38 «Jeg tror, Herre», sa mannen. Og han tilba ham.
Vi er i åpenbaringstiden i kirkeåret. Vi er fortsatt i etterklangen fra julens
budskap: «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet.»
Det er Jesu herlighet som på forskjellig vis blir synlig for oss, i
åpenbaringstidens tekster.
Men, det er ingen selvfølge at Guds herlighet stråler frem fra budskapet om
Jesus sånn at vi ser og tror. Det var det ikke den gang, det er det ikke i dag.
Dette må åpenbares for oss, bli synlig for oss, ikke som et lys steget opp fra vårt
eget indre, men heller som en soloppgang som treffer oss fra utsiden. Som en ny
skapelse fra ham som sa: Bli lys! Da kan lyset stige opp i våre hjerter.
I Johannesevangeliets prolog så sies det at «alt er blitt til ved ham, uten ham er
ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet er menneskenes lys. Lyset
skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.» Det er svære ting det står
om. Å se livets lys i Jesus, det handler om å leve i egentlig og dypeste forstand.
Johannesevangeliets prolog drar linjene helt tilbake til skapelsen. «I begynnelsen
skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet.»
Det var komplett kaos.
Bibelen gir ikke noen forklaring på dette mørke, på dette kaos. Det bare er der.
Slik vi også erfarer det, blindt og voldsomt slår mørke og kaos inn i
menneskenes verden. Ofte uten at noen har skyld i det.
Så også med den blindfødte mannen, det var ikke han, det var ikke foreldrene
hans om hadde syndet.
Men, Gud er i mannens mørke. Han er i kaos, i det øde og tomme landskap. Sagt
med dagens tekst: «Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har
sendt meg.» Enda er det dag, enda er han her med sitt ord og sin Ånd.
Derfor sier Jesus: «Nå kan Guds gjerninger åpenbares på ham.» På samme
måten som Gud var i det øde og tomme, i mørket på skapelsens morgen, som
han var der ved sin Ånd som svevet over vannet, som han var der med sitt
skapende ord: «Det skal bli lys!» Og det ble lys.
«Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys,» sa Jesus. Jesus kom for å gjøre
Guds gjerninger. Han spyttet på jorden, lagde en deig av jorda og smurte i
mannens blinde øyne.
Igjen – vi husker hvordan Gud skapte mennesket av jorden. Dette skaperunder
gjentar Jesus nå på den blindfødte mannen. Han åpenbarer Guds herlighet, Guds
livgivende herlighet.
Så består denne verden, også våre liv av et vekselspill mellom tomhet, kaos og
mørke på den ene siden og Guds gjerninger på den annen. Gud er til stede i
mørket – i kaos. Jesus er Guds skapende, livgivende Ord midt i blant oss.
Det så riktignok ut som mørket og døden trakk det siste kortet i Jesu jordiske liv,
på Golgata. Men nettopp da mørket var som tyngst, brøyt han inn og seiret over
døden og ondskapen ved sin oppstandelse. Lyset skinner i mørket, og mørket har
ikke overvunnet det.
Akkurat som den blindfødte mannen, så står også vi i denne rekken av mørke og
kaos på den ene siden og Guds livgivende gjerninger på den annen. Kanskje
syntes det lite – at en blindfødt fikk synet igjen, enn si at de fleste av oss fikk
synet allerede som et lite foster. At hjertet vårt begynte å slå etter 22 dager i
mors liv og fortsatt holder det gående, at kornet gror og gir mat til mennesker og
dyr, at du kan spise deg mett, at dagene sakte blir lenger, at en koronavaksine er
utviklet, at du er omgitt av kjærlighet, at det finnes en barmhjertighet som tilgir
dine synder, at det gis et håp om liv bak død og grav. At han har gitt oss et hjem
i sin kirke på jord og satt oss et evig mål hos seg.
Lite kan det syntes, men det er gudgitte under alt sammen. Midt i det øde og
tomme, midt inn i kaos. Å se dette, å se Guds skaperord som ble menneske, det
er det store under.
Det er som en soloppgang i hjertet. «Tror du på Menneskesønnen?» spurte Jesus
mannen som fikk synet igjen. «Hvem er han da, gode herre, så jeg kan tro på
ham?» spurte mannen. Jesus svarte: «Du har sett ham, det er han som snakker
med deg.» Det er åpenbaringstiden til, å se ham, høre hans ord og tro på ham.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var er og blir, en sann
Gud fra evighet og til evighet. Amen