Gravferd i kirken
Det er stille i kirkerommet. Alle blikk er retta mot kista som er vakkert pynta, men likevel så naken. Buketter og kranser bærer sterke følelser fra de sørgende: Takk for alt. Umistelig. På gjensyn.



Alt har sin tid – også døden. De fleste knytter sterke, men ofte ulike følelser til møtet med døden. Likevel vil mange ha ønske om å ta avsk jed, og til å ta fram minner, enten for å gjøre eget liv rikere – eller for å avslutte en historie. Gravferd betyr mye for et reelt følelsesmesig adjø med den døde.
Sammen med båreandakta og eventuelt det å stelle den døde, kan gravferda gi sørgetiden en god start. Gravferda kan gi sorgen en retning som i sin tid og på en individuell måte, omdanner sorgen til en ressurs i livet til den enkelte. Minneord, kransepålegging, lystenning, skriftlesing og bønner, gir dem som er med, muligheten til å markere gravferda som en viktig hendelse i familien og vennekretsen.