VIDEOHILSEN
INNLEDNING
I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn, vår skaper, befrier og livgiver.
Herre, send ditt lys og din sannhet, la dem lede meg og føre meg til ditt hellige fjell, til dine boliger. Gud, kom meg til redning! Herre, skynd deg til min frelse. Amen.
PREKEN
Det var mange mennesker som fulgte Jesus da han vandret rundt i Galilea. Menn og kvinner som opplevde at verden ble annerledes sammen med ham. Hans ord og handlinger åpnet livet mot lys og håp.
Noen av Jesu følgesvenner trer tydelig frem for oss i evangeliene. Vi vet hva de heter og blir kjent med dem. En var dem er Simon Peter, en av de mange fiskerne som livnærte seg av fangsten han fikk i Gennesaretsjøen.
En dag sto Jesus på stranden (Lukas 5,1-11). Han steg opp i Simons båt, ba han legge litt ut fra land og underviste folkemengden fra båten. Da han var ferdig med det ba han Simon legge ut på dypet og sette ut garnene. ”Mester, vi har strevd hele natten og ingenting fått. Men på ditt ord vil jeg sette garn.” Som sagt, så gjort. Og fangsten ble så stor at garnene nesten revnet. Simon Peter ble grepet av forferdelse av det som skjedde, men han ble nok enda mer overrasket da han hørte Jesus si til ham: ”Vær ikke redd! Kom følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere.”
Slik begynte Simon Peter, oftest bare omtalt som Peter, å følge Jesus. Og mer enn en gang hører vi at han er lederen i disippelflokken. Det er han som på Jesu spørsmål ”Hvem sier dere at jeg er?” svarer: ”Du er Messias, den levende Guds Sønn.” Så får han disse ordene fra Jesus: ”Du er Peter, på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler.”
Peter, klippen og lederen. Men det er ikke sånn han fremstår natt til langfredag. Da hører vi at Peter tre ganger fornektet at han kjente Jesus. Før hanen gol hadde han høylytt og påståelig ropt ut: ”Jeg kjenner ham ikke.” Så gol hanen og han husket Jesu ord: ”Før hanen galer i natt, skal du fornekte meg tre ganger.” Peter gikk ut og gråt bittert.
Tre dager senere opprant påskemorgen. Kvinnene som kom til graven for å salve Jesus kropp stirret inn i en tom grav. På vei tilbake til disiplene for å fortelle om det de hadde sett, møtte de den oppstandne selv. Senere viste Jesus seg flere ganger for disiplene, også for Peter slik vi leser i søndagens prekentekst:
”Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?» Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø lammene mine!» Igjen, for annen gang, sier han: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?» «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær», svarte Peter. Jesus sier: «Vær gjeter for sauene mine!» Så sier han for tredje gang: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?» Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø sauene mine! Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: «Følg meg!»”(Johannes 21,15-19)
Tre ganger hadde Peter fornektet Jesus natt til langfredag. Det er bakgrunnen for den påfallende, nærmest liturgiske dialogen, Johannes evangeliet gjengir mellom den oppstandne Jesus og Peter på stranden ved Gennesaretsjøen noen dager etter påske.
Samtalen fører til at Simon Peter får hjelp til å komme ut det mørke han hadde viklet seg inn. For Jesus ønsker at forholdet deres skal gjenopprettes, og samtalen ender med at Jesus sier: ”Følg meg” – som første gang de møttes.
På sett og hvis handler hele påsken om tilgivelse. Om at det i skyld, mørke og død paradoksalt nok også er noe som viser vei ut av destruksjonen. Tilgivelsen ligger åpenlyst i det som skjer den siste kvelden Jesus er sammen med disiplene. Innstiftelsen av nattverden, vaskingen av disiplenes føtter. Uttrykk for at Jesus knytter seg til oss og med oss på en måte som skyld og feiltrinn ikke kan forhindre, i sin tjenende og tilgivende kjærlighet. Den samme tilgivende kjærlighet i hans ord om dem som korsfestet ham: ”Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.” For tilgivelse ligger som et grunnleggende tema i den kristne påsken. Det mørke og innkrøkte, all skyld og smerte som er i menneskers liv får ikke det siste ordet. Etter langfredagens mørke bryter lys og nytt liv frem. Det er Guds handling og det viser seg i Jesu oppstandelse påskedag.
Den oppstandnes føtter går på jorden. Men ikke som om det ikke var skjedd noe langfredag. Ikke på samme måte som før korsfestelsen. Jesus viser seg i merkelige glimt og øyeblikk. Plutselig er han der. Like plutselig er han usynlig igjen. Som om det jordiske og det himmelske var i ham samtidig. Han var forandret og gjenkjennelig på samme tid. For det var han som var der med sårmerkene etter korsfestelsen, og ikke bare som en ånd. Han spiste sammen med dem. Han talte til dem for å vekke til live alt de hadde erfart sammen. For å få dem til å erkjenne at hans ånd, hans liv, nå skulle leve og fortsette i dem, og helt frem til oss i 2021.
Det som Jesus hadde brakt inn i verden, det som han hadde åpnet og skapt i dem, hadde vært slukket og lukket etter det som skjedde langfredag. Ikke minst i Simon Peter, klippen. Denne klippen som hadde erklært at han aldri ville svikte Jesus om det så skulle koste han livet. Som før det ble morgen høylytt og innstendig hadde fornektet Jesus tre ganger. Klippen var sprengt i stykker. Da hanen gol hadde han innsett at han var i sitt livs mest katastrofale skred. Det var en erkjennelse av svik, av skyld og sorg, av å ha sviktet.
Nå noen dager senere var han og en del av de andre disiplene tilbake i deres hjemtrakter, i Galilea. Forut for dagens prekentekst hadde Peter sagt: ”Jeg drar ut og fisker.” Kanskje det var et forsøk på å vende tilbake til sitt gamle liv før han møtte Jesus og hans ”følg meg” den dagen på stranden? Kanskje var et forsøk på å skyve bort alt som hadde vært i mellom tiden? Og den gnagende følelsen av fornektelsen og sviket, hans kaotiske, selvbebreidende indre mørke?
Han dro ut for å fiske sammen med de andre disiplene, men de fikk ikke noe fangst den natten. Ikke en eneste fisk. Sjøen og fiskestimenes bevegelser var de jo så fortrolige med, men denne natten var sjøen tom og mørk. Da de seilte inn til land spurte en skikkelse de skimtet i tusmørket inne på stranden spurt om de hadde fått noe fisk. Nei, svarte de tomhendte fiskerne. Mannen hadde så sagt at de skulle kaste ut garnet igjen. Da ble det plutselig fullt av fisk, og det gikk opp for dem at skikkelsen inne på stranden var Jesus. Simon Peter kastet seg i sjøen og kom først inn på stranden. Der brant det et bål i strandkanten. Jesus hadde litt brød og nå hadde de også fisk de kunne steke. Mennene spiste sammen, akkurat som de hadde gjort så mange ganger før. Disiplene våget ikke å spørre, de spiste i taushet, men de visste det var Herren. Handlingen ble til liturgi, som evangelisten skriver: ”Jesus tok brødet og gav dem, det samme gjorde han med fisken.”
Da de var ferdige med måltidet spør Jesus Simon Peter: ”Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?” Fellesskapet mellom dem er allerede markert og bekreftet i måltidet de hadde delt. Men hvis svik og brudd skal heles, må det usagte, det skamfulle og pinlige frem i lyset. Har Simon Peter etter alt som har skjedd, Jesu kjær? Enda mer enn de andre disiplene? Han svarer enkelt og bekreftende: ”Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.”
Jesus spør igjen, og Peter bekrefter. Og da Jesus spør for tredje gang kan ikke disippelen skjule hvor bedrøvet han blir. Er det gjenklangen av sin egen fornektelse han kjenner? Eller er kanskje det at Jesus bruker hans gamle navn, Simon, ikke klippe navnet Peter? Det nærmest liturgiske spørsmålet avsluttes når han svarer: ”Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.”
Erkjennelsen av at Jesus vet alt er en bekjennende oppsummering. Det er ikke noe som er skjult mellom dem. Så er alt kommet på plass igjen. Det er ikke nødvendig med flere spørsmål. Jesus gjør helt igjen det som skal heles. Det er ikke lenger noe å skamme seg over eller å bebreide seg over. Helt til slutt sier Jesus akkurat det samme som han sa da Peter og hans historie begynte: ”Følg meg!” Jesus setter han på sporet på nytt, henter han helt inn. Jesus gjeninnsetter han som det menneske han har bruk for nå, i det som var i hans liv og var hans liv før påske, det som skal føres videre og fullendes.
Denne gjenopprettelsen betyr ikke at det er en smertefri og enkel vei Peter har foran seg. Men selv under prøvelser, forfølgelser og martyrdøden som Peter senere led så skal han ære Gud. For også det gjør Kristus mulig, selv i prøvelser og død kan lyset fra Guds hellige ansikt reflekteres.
Denne morgenen på stranden ved Gennesaretsjøen ble Simon Peters liv helt igjen. Han ble sett og tilgitt. Han kunne høre og leve i Jesu ord: ”Følg meg”. Denne fortellingen åpner opp for nyskapelse og håp. Evangeliet er at våre menneskelige svik dypest sett ikke er det mest avgjørende. De er ikke i stand til å sette opp en sperring eller bygge en mur som ikke kan brytes ned. Det avgjørende og nyskapende er den gjennombrytende og uttømmelige kilden av barmhjertighet og tilgivelse som Jesus igjen og igjen bringer inn i vår verden.
Det bringes inn og gis verdens barn i kirkens sakramenter. Selv om det er lenge siden nattverden er blitt feiret i en vanlig gudstjeneste så vet vi at vi en gang skal rekke våre hender frem igjen. Ta i mot brød og vin, for gjennom det kommer den oppstandne til oss. Dåpens vann som en gang rant over våre hoder, vil renne over nye hoder. Brød, vin og vann, som gis igjen og igjen så Jesus ånd kan leve i oss. Sannhetens og kjærlighetens ånd, lysets ånd. Brød, vin og vann er kilder som trenger inn i menneskers kropper, i våre kropper. Så livgivende og fornyende at vi kan kjenne at vi også er lysets barn. De som hører livet og lyset til, ikke mørket og døden. Vi blir hentet inn på nytt til der vi skal være. ”Følg meg!” sier Jesus til Simon Peter. ”Følg meg!” sier Jesus til oss. Følg meg inn i lyset fra påskemorgen, livslyset fra Guds ansikt, de levendes land der kjærligheten bor og Guds frie barn får leve. Fortsatt velsignet påsketid. Amen.
FORBØNN
Evige Gud, vår tilflukt i liv og død.
Takk fordi du er trofast mot oss, dine skapninger.
Gi oss nye krefter når motet svikter, når sykdom eller frykten for sykdom gjør oss redde.
Hold din vernende hånd over alle mennesker.
Jesus Kristus, vår befrier.
Takk for at du gjennom din oppstandelse fører oss til et nytt liv der kjærligheten er alle tings målestokk. Du så hva mennesker trengte, hjelp oss å se hva mennesker trenger i påsketiden.
Hellige ånd, vår Livgiver.
Takk for at du lar oss leve våre liv i samfunn med Jesus Kristus og støtter oss når vi følger etter ham i tjeneste for vår neste og i oppstandelsens glede. Amen.
HERRENS BØNN
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.
VELSIGNELSE
Velsign oss, Gud Fader.
Velsign oss, Guds Sønn.
Velsign oss, Gud, du Hellige Ånd. (+)
Amen.
Salme 203 – ”De trodde at Jesus var borte”
(https://tv.nrk.no/serie/salmeboka-minutt-for-minutt/sesong/1/episode/8/avspiller#t=1t40m45s)
1. De trodde at Jesus var borte.
De trodde at Jesus var død
Da kom han på stranden en morgen
som lyste rød.
2. Han stod midt iblant dem
som alltid.
Et bål lyste opp med sin glød.
Han lot dem få fisker i garnet
og gav dem brød.
3. Tro ikke at Jesus er borte!
Tro ikke at Jesus er død!
Han lever og gir oss
å spise
av livets brød.
Tekst: Anders Frostenson 1957
Ord: Olaf Hillestad 1972
Melodi: Gunnar Thyrestam 1957