DIGITAL GUDSTJENESTE FRA STRØMMEN KIRKE
(Gudstjenesten er tilgjengelig fra 1.april kl.11:00.)
HJEMMEGUDSTJENESTE
INNLEDNING
I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.
La oss be:
Herre Jesus Kristus,
du gav deg selv til soning for våre synder
og innbyr oss til ditt hellige måltid.
Vi ber deg:
Foren oss med deg i brødet og vinen.
Vær oss nær selv når vi svikter,
og la oss med hele din kirke samles hos deg
i ditt fullendte rike,
du som med din Far og Den hellige ånd lever og råder,
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen
LESETEKSTER
Jeremia 31, 31-34
Hebr. 10, 19-25
PREKEN
Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.
Men se: Han som forråder meg, har hånden her på bordet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, slik det er bestemt. Men ve det mennesket som forråder ham!» Da begynte de å trette om hvem av dem det kunne være som skulle gjøre dette.
Lukas 22, 14-23
Om man har et anstrengt forhold til trosbegrepet, har nattverden og sakramentlæren et befriende potensiale. Nattverden viser tro som handling, tro som tilhørighet i et fellesskap, tro som noe annet enn det kognitive, tro som kroppslig praksis. Men hva skal man si om nattverden på en skjærtorsdag hvor vi ikke kan møtes for å feire nattverd? Det at vi i dag ikke kan møtes i kirken, sier noe om tiden vi er inne i. Det er en tid hvor vi på så mange måter er blitt utelukket fra de sammenhenger vi føler oss hjemme i, en tid hvor mange av oss er helt eller delvis utestengt fra de sammenhenger som definerer oss.
I dagens bibeltekst hører vi om Jesu siste måltid med disiplene, det siste måltidet de deler før han dør. En stund før dette måltidet har Jesus vært i templet, veltet kremmerboder og drevet ut de som drev med handel i templets forgård – for Guds hus skulle være et bønnens hus, og ikke en røverhule. Nå er han samlet med disiplene sine. De skal feire det jødiske påskemåltidet, og Jesus er alene med vissheten om at dette er siste gangen de spiser sammen, alene om å forstå hva som kommer, alene om å vente på sviket. Døden nærmer seg, lidelsen og gudsforlattheten venter ham. Dette var et måltid som Jesus hadde lengtet inderlig etter.
Et annet sted i Lukasevangeliet forteller Jesus en lignelse som vi har jobbet med sammen med våre konfirmanter nå i vår, mens vi fortsatt fikk lov til å møtes og ha konfirmantundervisning. Jeg snakker om lignelsen om det store gjestebudet – lignelsen om denne store festen der verten innbyr alle slags gjester, invitasjonen ropes ut på torget og til folk på gata, til de fattige og de uføre, til syke og lamme og alle som på Jesu tid ble sett på som urene eller lite verdige. På konfirmantundervisningen snakket vi om hvem vi ville ha invitert, om vi kunne invitert akkurat hvem vi ville i hele verden til fest. Og på konfirmantenes lister var det mange kjendisnavn. Poenget er at slik er vår verden, slik er menneskenes fellesskap – om vi kunne fått invitere hvem vi ville, hvem som helst, så ville vi ha invitert de vi beundrer, de som vi og alle andre ser opp til. Dette himmelske gjestebudet er et viktig tema i Lukasevangeliet. Hvem skal få sitte til bords i Guds rike? Dette er klangbunn også for dagens tekst.
Den gamle og den nye pakt er også sentrale tema i dagens tekst. I dag høres disse ordene nesten litt Harry Potter-aktige ut, for «pakt» er ikke et begrep vi bruker til daglig. Poenget er like fullt løftet – det er Guds løfter og deres troverdighet og pålitelighet som er i sentrum. Slik Gud var til å stole på i den gamle pakt, er det grunn til å ha tillit til Gud, til hans trofasthet og den nye pakten, den som gir tilgivelse for syndene. Lesetekstens ord om den nye pakt er vakre: Men dette er pakten jeg vil slutte (...) sier Herren: Jeg legger min lov i deres sinn og skriver den i deres hjerte. Jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk. Da skal ingen lenger undervise sin neste og sin bror og si: «Kjenn Herren!» For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil tilgi skylden deres og ikke lenger huske synden (Jer. 31).
Den gamle pakt var Israelsfolkets pakt med Gud, med den Gud som førte dem ut av Egypt, satte dem fri fra slaveriet, gikk foran dem som en skystøtte om dagen og som en ildstøtte om natten, gav folket manna i ørkenen og loven på Sinai. Jeremia-boken er sterkt preget av Mosebøkene, og har trolig blitt til i en veldig urolig og usikker periode i Israels historie. Juda var et lite land omgitt av mektige fiender, og politiske kontroverser og uroligheter formet også Jeremia-boken og de løfterike ordene om den nye pakt og den nye tid. Disse – den gang velkjente – løftene er det Jesus knytter an til når han sammen med disiplene feirer nattverd for første gang: Nå skaper Gud en ny pakt, den nye pakt er nå, og disse håpefulle ordene som profeten i sin tid talte til et slitent, hardt prøvet folk, de er det Jesus bruker for å beskrive det som nå skjer, det som skal skje, dette som skjer hver søndag og som skal fullendes i Guds rike. Jesu måltid med disiplene varsler den nye pakt, den som er åpen for alle, den som ikke lenger er begrenset til kun ett folk og èn nasjon, den som er skrevet i menneskehjertene, den som er strengen av lengsel som dirrer i oss.
Påskens bibeltekster jobber også indirekte og implisitt med et annet, stort spørsmål: Hvor vil Jesus være nærværende etter død, oppstandelse og himmelfart? Også dagens tekst forholder seg til dette spørsmålet: Hvor er Jesus nå? Svaret er at Jesus møter oss i brød og vin når han ikke lenger er synlig til stede. Jesus er nærværende i kirkens fellesskap, dette fellesskapet som foregriper det himmelske gjestebud der alle er innbudt, dette fellesskapet som er Kristi kropp. Derfor blir disiplene bedt om å feire nattverd til minne om Jesus – for selv om disiplene ikke har forstått hva som er i ferd med å skje, så er Jesus i gang med å forberede sin død, sitt fravær, sitt nye nærvær, og en ny tid.
For oss som har et anstrengt forhold til trosbegrepet, har nattverden og sakramentlæren et befriende potensiale. Nattverden viser at det å tro er noe annet og noe mer enn det vi ofte i vår tid tenker om det å tro eller være troende. Vår forståelse av begrepet «tro» er preget av både opplysningstidens rasjonalisme, og av pietismens individualisme og inderlighet. Da assosieres «tro» med fornuften og rasjonelle argumenter, med sterke følelser, fravær av tvil og eventuelt også en dramatisk, personlig omvendelse. En slik forståelse av tro snevrer inn trosbegrepet, og vil kunne bidra til at mange føler seg fremmedgjort og definerer seg utenfor. Derfor er nattverden og dåpen viktige: De viser tro som handling, tro som tilhørighet i et fellesskap, tro som noe annet og noe mer enn det kognitive, tro som kroppslig praksis.
Jeg må innrømme at jeg har stusset litt på dette, på hva Gud skal med disse sakramentene – vann på hodet, og brød og vin som inntas i ubetydelige mengder. Og det er kanskje ikke så rart at jeg har stusset, for også jeg er et barn av opplysningstiden, jeg vektlegger tanken, det verbale uttrykket og det rasjonelle argumentet. Som et barn av opplysningstiden forholder jeg meg i stor grad kun til mitt eget hode. Men mennesket er mer enn sitt hode, mer enn sin fornuft – her tok Kant og gutta feil, og de har blitt kraftig kritisert for sitt menneskesyn. Opplysningsfilosofene og arven etter dem forutsetter i stor grad mennesket som en mann uten kropp; det mennesket som forutsettes er i realiteten et «hode» uten relasjoner, en fornuft som er isolert og som ikke må forholde seg til barn som må ammes, kropper som blir gravide, kropper som eldes, kropper som er sårbare, avhengige og dødelige.
Det kristne menneskesynet derimot, ser mennesket som en helhet. Derfor bekjenner vi at vi tror på «legemets oppstandelse» i vår trosbekjennelse, og derfor formaner det dobbelte kjærlighetsbud at vi skal elske av hele vårt hjerte. Menneskets fornuft har ikke forrang her. Dette menneskesynet forutsettes også i kirkens lære om sakramentene: Nattverden er for hele mennesker, for mennesker med kropp og hjerter og hoder, for mennesker som står i relasjon. I nattverden blir det synlig at tro ikke bare handler om Gud og meg, men om Gud og oss. For mennesker – ensomme eller ei – står ikke alene, men er innleiret og innvevd i nettverk av relasjoner til Gud og til andre mennesker, til de menneskene som lever samtidig med oss, og til de som levde sine liv før vår tid.
Sakramentlæren forkynner at Gud gir seg selv til oss – og at vi får nåde, styrke og tilgivelse – uavhengig av hva vi føler i øyeblikket. Dette er nattverdens evangelium – at den gis til meg uten at jeg må prestere i form av selv å bidra med de riktige følelsene eller en sterk tro. Om jeg er nedsunket i tvil og mismot, så møter Gud meg i nattverden uansett. Jeg kan gjøre tro ved å gå til nattverd, ved å la barna mine bli døpt, selv om tro, tanker og følelser inni meg varierer – for slik er livet, og slik vil det være. I nattverden bæres vi av Guds nåde, av Guds verk og av fellesskapets tro.
Guds rike er kommet, sa Jesus ofte. Guds rike skal komme, sier Jesus i dagens tekst. Kirken feirer nattverd i denne spenningen – mellom allerede og ennå ikke. Og når Jesus skulle snakke om Guds rike, så brukte han bilder, slik som bildet av det himmelske gjestebudet, denne store himmelske festen der feil folk blir innbudt. Dette bakvendtlandet hvor de minste skal bli de største og de siste bli de første, dette riket som ikke går frem ved kraft eller makt, men ved handlinger av nåde, godhet og ydmykhet. Dette riket er det eneste av alle verdens riker som vil bestå, og dette riket får vi en forsmak på i nattverden. Slik blir det tydelig at troen rommer også håpet, vår lengsel etter rettferdighet og kjærligheten.
I dag kan vi ikke møtes og feire nattverd sammen i kirken. I den forbindelse finner jeg Erik Vardens (katolsk biskop i Trondheim) ord meningsfulle. Han sammenligner tiden vi er i med israelsfolkets tid i eksil: Vi er alle i et eksil. Vi er blitt utelukket fra sammenhenger vi føler oss hjemme i, og som definerer oss. Og utfordringen vår er ikke bare å spørre «når skal dette ende?» men å spørre «hva betyr det?» og «finnes det et budskap i det?» Og utfordringen er også, at vi ikke må bli flaue over at vi tar på oss teologiske briller i møte med denne situasjonen. Jeg tenker da også på det fabelaktige verset i Romerbrevet: «for dem som elsker Gud, så tjener alt til det gode.» Varden understreker at det ikke innebærer at man skal se på pandemien som Guds straff, men kanskje heller som at menneskene smaker frukten av egne frie beslutninger og valg. I dette «eksilet» kan vi ikke lenger distrahere oss vekk fra de store spørsmålene og fra dypet i vårt indre. Dermed får vi muligheten til å ta stilling til vår eksistens: Hvem er jeg? Hva er vesentlige verdier og sannheter for meg, og hva er mindre vesentlig? Hva er det som egentlig er vesentlig? Og hva slags verden er det vi ønsker å bygge og leve i når verden åpner igjen?
Dette er spørsmål vi kan stille oss i dag – på denne dagen hvor mange av verdens kirker er stengt, på denne dagen der vi ikke samles til nattverd. På denne dagen der dødstallene rundt omkring i verden stiger, tallene på arbeidsledige og mennesker i nød stadig øker, og i møte med en bibeltekst om den Gud som stadig gir seg selv til oss.
FORBØNN
Trofaste Gud, vi takker deg for at du våker over vår verden. Vi ber deg: Gi oss mot til å åpne oss mot livet, søke vårt kall og ta på alvor den tid vi er satt til å leve i.
Evige Gud, vi takker deg for dine løfter. Vi ber deg: Gi vern til dem som er på flukt, og mat til dem som sulter. Vær nær hos alle som er rammet av covid-19, og gi oss styrke og utholdenhet til å leve slik vi må i denne tiden.
Håpets Gud, vi takker deg for Din livgivende ånd. Vi ber deg: Hjelp syke, ensomme og ulykkelige, og trøst dem som ikke har håp for morgendagen. Vi ber for kirken i verden og for Strømmen og Skjetten menighet. La kirken være et hjem for alle, der vi kan hente styrke og mot til å leve våre dager. Amen
HERRENS BØNN
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen
VELSIGNELSE
Velsing oss, Gud Fader.
Velsing oss, Guds Sønn.
Velsign oss, Gud, du Hellige Ånd.
Amen
SALME -Du ber oss til ditt alterbord
1 Du ber oss til ditt alterbord.
Vi kommer, Herre, på ditt ord.
Og kneler ned med takk og bønn
For deg, du levende Guds Sønn.
2 Med kraft og nåde trer du fram,
Du triumferende Guds Lam!
Din seier over synd og død
Blir oss til del i livets brød.
3 Her for ditt ansikt vil vi be:
Kom, la din gode vilje skje!
Gi oss en ny og stødig ånd,
Et åpent sinn, en hjelpsom hånd!
4 La kraften av ditt sakrament
Slå ild som du, vår Gud, har tent,
Og gi det mot og offersinn
Som setter alt i kampen inn!
5 Ja, skap i oss det tjenersinn
Som villig setter livet inn.
Før fram i oss ditt gode verk,
Og gjør din kirke ny og sterk!
6 Så bærer vi fra dette sted
Et svar på bønn, et bud om fred,
Et vitnesbyrd om korsets makt,
Om håpets grunn: Den nye pakt!