Til paradis med sang….
Jula er et forstørrelsesglass, der det som er godt blir bedre, og det som er vondt ofte blir vondere. Alt er så fortettet disse dagene, og hjerte og kropp kan bli overveldet av følelser.
Stedet der Jesus ble født, om det var en stall, en del av et hus eller en grotte, var ikke overstrødd med glitter og stjernestøv. Det var midt i virkeligheten, midt i verden slik vi kjenner den; kald, utrygg og ofte skremmende.
Hendelsen den gangen har gitt både ord og toner til julesangene vi elsker. Og selv om ordene i sangene både kan være vanskelige og forstå og bryte med våre erfaringer, synger vi dem likevel, igjen og igjen, år etter år. For eksempel den mest elskede av dem alle: Deilig er jorden.
Den som får med seg noen nyheter er jo ikke enig i at jorden er særlig deilig. Vi kan si ordene Ukraina, Gaza, Syria, Sudan – deilig er jo ikke ordet.
Og våre egne små liv er jo heller ikke alltid så deilige.
Men jeg liker å tenke at denne salmen er ikke en seierssang. Det er en protestsang.
Fordi vi ikke orker tenker på hvordan det kunne vært, hvis det var enda verre. Hvis det ikke var håp, hvordan ville det være da? Vi tviholder på håpet og troen, og synger om en deilig jord, og GLADE JUL, og alle de andre julesangene, og hele jula.
Vi holder fast i troen og håpet om at verden kan bli et bedre sted, at den som holder fast i håpet, aldri har tapt.
Den første jula gav oss håpet, da Gud ble født i Betlehem og lagt i en krybbe. Da englene sang, og gjeterne prøvde å synge med, med rustne sprukne stemmer. For englene sang ikke for kongen og hoffet hans som festet og sang i kongens palass, selv om det var like ved Betlehem.
De sang i stedet for markens hyrder.
Derfor synger også vi rustent fra sjel til sjel: Menneske, Fryd deg! Ikke fordi det er overbevisende grunner til fryd og glede i vår verden, men fordi en frelser er født. For alle folkeslag. For alle mennesker. Vår vandring fortsetter derfor, til paradis. Med sang.
Velsignet jul!
Sogneprest Torill Farstad Dahl