Karoline dytter et ark opp i ansiktet hans. Hun er så sinna at hun snart sprekker. En spagettibit løsner fra arket og faller ned på macen til pappa. Det drypper yoghurtrester ned på sokkene hans. Da blir pappa helt vill i blikket. «Æsj, det er jo søppel, Karoline. Få det tilbake i dunken med en gang! Du griser til både macen og de nye fotballsokkene mine som jeg skal bruke på kampen i dag!» Karoline kjenner hun er sint og lei seg og sur på en gang. Under spagetti- og yoghurtrestene ser hun det som i går var en nydelig tegning. I flere uker har hun arbeidet med den på skolen. De hadde fått i oppgave å tegne sin drømmeverden, og Karoline hadde tegnet gress, sol, hav, dyr, mennesker som levde i fred, barn som hoppet paradis med gamle damer og menn med lang, hvitt skjegg. Og i midten av tegningen hadde hun tegnet seg selv, lillebror Aron, mamma og pappa som hoppet på trampoline sammen.
Men nå er alt ødelagt. Og alt pappa bryr seg om, er den teite fotballen.
Men så plutselig er det som om at pappa våknet opp. Han bøyer seg fram og ser på tegningen. Forsiktig børster han vekk noen brødsmuler før han pirker av et yoghurtlokk som har festet seg over sola på tegningen. «Men Karoline, da», sier pappa er så fortvilet at det blir en liten oversvømmelse i øynene hans. «Ånei, lå den tegningen i søpla?»
Karoline bare nikker. Hun har ingen ord å si. «Å, så dum jeg er. Jeg skulle forte meg å rydde ut av sekken din i morges, og så heiv jeg alle de gamle ukeplanene dine. Jeg har ikke sett nøye nok etter og har kastet den fine tegningen også. Det var ikke meningen, Karoline. Tegningen var jo helt nydelig. Nå ser jeg jo det», sier pappa. Han trekker henne inntil seg. «Kan du tilgi meg, Karoline?»
”Men du skulle jo uansett aldri kastet papir i den vanlige søpla, pappa. Hadde du bare ikke gjort det, så hadde ikke tegninga blitt full av gris.”
Pappa blir stille igjen. ”Jeg vet det, Karoline. Ofte blir jeg så opptatt av at jeg har dårlig tid, og da gjør jeg ting jeg ikke burde gjort.”
”Pappa, da jeg var i kirka i helga, så sa hun damen som jobber der at Gud har skapt verden, og at vi derfor må ta vare på det Han har skapt. Og så sa hun at vi for eksempel kunne ta vare på jorda om vi sorterte søppel, ikke kjørte så mye bil, bruker tingene våre litt lenger og sånn. Jeg tror du kunne lært litt av henne, pappa…”
Pappa legger vekk macen, han lar engelsk fotball gå sin gang. I stedet løfter han Karoline opp på fanget mens han forsiktig bretter ut arket. En stund sitter han bare og tenker, men så sier han: ”Karoline, en gang skapte Gud verden. Han hadde virkelig brukt tid på å gjøre alt perfekt – alt fra enorme sletter og skoger – til ørsmå insekt, og da han så på alt det vakre han hadde skapt – så var han så stolt og fornøyd at han sikkert ikke kunne slutte å smilte. Og lenge var det fint, vakkert og flott. Men så begynte menneskene å føle at de hadde dårlig tid – slik som jeg ofte føler på morgenen. Og da sluttet de å se etter på naturen rundt seg – slik som jeg glemte å se etter hva det egentlig var jeg heiv i søpla. Og før menneskene visste ordet av det, så hadde de begynt å ødelegge det vakre Gud hadde skapt.” Pappa fortsetter å brette på tegningen. ”Du, Karoline. Egentlig har du helt rett. Jeg burde også hørt på det damen i kirka sa om å ta vare på det Gud har skapt. Når andre ødelegger det vakre enn har laget, så er det jo så trist. Kanskje du og jeg kan prate litt mer etter kampen, så kan du gi meg noen gode tips til hvordan jeg kan være med og ta vare på flotte fra Gud?”